Gjensyn med Gaupesteinsmarka

Gaupestein

2 år siden sist og gjensynet var fullt av glede. Velsignet med ro og fred på stien og lite slitte stier. Furuskog, myrer og noen kort bratte moter. Tørt underlag, lav kveldssol og en gammel dame som sliter med overgangen fra ferie til jobbmodus.

På vei mot Bjerkebekk

En planlagt tur på delvis nye stier..hva er nå det?? Er det bra eller kjempebra, eller ikke fullt så bra?
Kropp og hode får kjenne litt etter underveis og etter en kronglete start gjennom banen til en lokal golfklubb senker roen seg kraftig i en stille skog jeg har helt for meg selv..på en sti jeg aldri har løpt på før.
Det fæle hogsfeltet som ligger som et åpent sår i landskapet utgjør bare en kontrast til den ellers vakre naturen.

Vakre Bjerkebekk kommer snart til min unsetning og bringer igjen harmoni inn i tilværelsen.

Opprinnelig husmannsplass, men har i mange år vært speiderhytta til Ski speidergruppe. For et paradis å ha speiderhytte i. De må bare være glade hele året for det.
Etter en liten meditasjon på tunet legger den gamle damen i vei videre inn i de dype skoger på vei mot den store steien dypt der inne. Den er nesten litt mytisk den store flyttblokken som bærer navnet Gaupestein. Første gang jeg så den for 2 år siden ble jeg dypt imponert. Den kommer også veldig overraskende idet en må inn på relativt kort avstand før den kommer til syne.

Innover skal jeg..innover...

Langtjerne er bare en herlig idyll i et bunndrag på veien innover. Kvelden er herlig stille og jeg føler meg helt alene på jord.

Det er lettløpt og herlig terreng og jeg kommer inn i en fin rytme som ikke koster mye krefter til tross for at det er ralativt småkupert. Stidele etter stidele passeres, myr etter myr passeres og jeg nærmer meg den store steinen dypt der inne.

Snart fremme..

Det blir etterhvert som jeg husker det når jeg kommer inn på siste delen jeg var på for 2 år siden. Det går en del nedover og deretter opp. Spenningen stiger dess nærmere jeg kommer. Det føles nesten som den aldri skal dukke opp, men plutselig er den der..

Damen og steien..begge med bar overkropp

Steinen er som jeg husker den, men jeg må ta en liten meditasjonsrunde rundt den før jeg løper videre på runden tilbake igjen til utgangspunktet. Gauspestein er også kommunegrense for 3 kommuner og 2 fylker så det er en betydningsfull stein på mange måter.
Glad og lettet etter å ha hilst på steinen løper jeg videre på runden min. Først litt tilbake før jeg løper over Høgesset. Nå er jeg dypt inne i Gaupesteinsmarka naturreservat og her er det også Gauper-så mange at det er tillatt med jakt på dem.

Oppoverbakker, nedoverbakker, krinker, kroker, myr og hva det enn er..jeg flyter fremover og befinner meg kort sagt i flytsonen. Herlig, lenge siden jeg har kjent på et slikt sammenfall av overskudd og teknikk og løpsforhold. Tid og km blir helt uviktig..viktig er å løpe, være tilstede i øyeblikket. Bonusen blir en umerket sti som tar meg altfor kjapt frem den siste km til veien overfor golfklubben.

Siste stidele

Snart står jeg forundret ved siden av bilen etter knappe 2t og 12 km..hvor i all verden ble tiden av?