På nye stier i Maridalsalpene

Utsyn fra Gaupekollen i øsende regnvær

Maridalsalpene er et herlig sted og utenfor merket sti-som det er få av-er det velsignet fredelig.
Dagens løpetur fikk ikke bli for lang-jeg lader opp til en skikkelig langtur neste helg-men jeg fikk etterhvert bestemt meg for i hvilket område jeg skulle løpe-ingen spøk dette.
Start og slutt på Mobekken p plass og så ble løpeturen til etter innfallsmetoden-det er de beste løpeturene.
Relativt kjapt etter start fikk jeg avklart første etappe-den gikk over Vaggesteinsåsen og frem til Dølebråtbekken. Parkeringsplassen var velfylt og det var med tilfredshet jeg skar vekk fra grusvegen innover og tok meg oppover brattbakken til åsryggen. På veien klarte jeg å skaffe meg en lett forstuing av tommelen-litt må jeg regne med. Vel oppe er stien like fin som jeg husker den.

Blikk tilbake på hogstfeltet jeg krysset på veg opp

Så er det bort fra hogstfeltet...og innover på flotte stier i furuskogen. Lenger inne, ved nordenden av en myr øst for Hallset passerer stien min noen gamle tufter.

Det stiger bratt på oppover og deretter frem til jeg kommer inn på "hovedstien" fra Vaggestein.

"Hovedstien" fra Vaggestein

Jakken har etterhvert funnet plassen sin i sekken og værmessig ser det lovende ut, men det er skiftende vær og det skal vise seg å bli svært fuktig siste delen av løpeturen. Lenger opp flater det ut og jeg passerer en frittstående vegg jeg foreløpig ikke har klart å finne ut bakgrunnen til, men noen mysterier skal livet ha.

Mystisk konstruksjon

Jeg ankommer snart kjerrevegen som går oppover langs Dølebråtbekken og her velger jeg å bevege meg ut på ukjente stier. Vegen følges oppover i nordvestlig retning for å se hva som åpenbarer seg. Dersom jeg har rett skal jeg komme inn på blåstien fra Tømte lenger oppe. Spennende å være på ukjente stier.

Kjerreveg langs Dølebråtbekken

Med det er jeg også inne i Mellomkollen naturreservat og det fremstår som relativt utforståelig at "noen" har tatt seg friheten til å drive hogst i skråningen til venstre i bildet. Det er da veldig ulovlig ift forskriftens bestemmelser for naturreservatet. Mellomkollen naturreservat
Det er åpenbart en sak for rette myndighet dersom ikke dette mot formodning skulle være like utenfor grensen til naturreservatet.
Ved enden av kjerrevegen fortsetter min ferd videre på en utydelig skogssti som går langs bekkefaret innover.

Det ser ut for meg som dette er en sti som en gang i svunnen tid var en rødsti, men etterhvert har vegetasjonen fått lov å "overta". Det er flott innover og jeg fryder meg over å bli kjent med dette området. Lenger inne kommer jeg som forventet frem til blåstien som skal ta meg oppover til Tømte og jeg passerer snart stidelet som angir retningen.

Stidele

Den umerkede stien jeg tok meg frem på møter en kort blåsti mellom blåstien fra Vaggestein til Tømte  og blåstien fra Mobekken til Mellomkollen. Av en eller annen grunn er ikke denne korte blåstien merket av på siste utgave av kartet fra Cappelen over Oslomarka.
Vel det går litt opp og deretter bortover i området nordøst for Furumokollen. Det er flott og dramatisk skogsterreng.

Rett nord for Furumokollen passerer jeg 300-koten og det holder jo ikke. De neste 1,5 km skal jeg opp til kote 465 og da går det bare en vei-oppover. Jeg angrer ikke at jeg tok denne stien. Det er flottere enn jeg kan huske sist gang jeg var her-som er altfor lenge siden.

Kameraet jeg benytter har innebygd "sensur-funksjon". Det fører til at enkelte bilder jeg tar av en eller annen grunn ikke åpenbarer seg i minnekortet etter endt løpetur. Det er relativt frustrerende og jeg vil nok forvise kameraet til de evige jaktmarker dersom ikke feilen kan rettes.
Stidelet til Tømte-hyttene passeres lenger oppe og det går fremover til Tømte på veldig god sti-som egentlig er restene av en gammel kjerreveg. Ikke lenge etter er jeg på tunet til Tømte gård.

Tømte gård

Det store spørsmålet er da hvor veien går videre? En kort tenkepause gir meg lyst til å utforske området nord for Damputtene. Her skal det starte en umerket sti som går ned til Ramnagrø. Etter et par begivenhetsløse km på grusveg er jeg ved det som tilsynelatende er startstedet og som blir mitt første utgangspunkt for å utforske dette nærmere.

Utgangspunktet med Damputtene i bakgrunnen

Damputtene skal forvørig være noen riktige "Trolltjern" uten at jeg registrerte troll i dag.
"Stien" viser seg å være restene av skogsmaskinens tråkk fra noen år tilbake da det åpenbart ble tatt ut tømmer rett nord for naturreservatet. Den viser seg å forsvinne i vegetasjonen og jeg beslutter å la sti være sti og ta meg frem i terrenget frem til Wittenbergkollen.

Oppover mot Wittenbergkollen

Det er svært frodig her og jeg har aldri sett så mye blåbær på et sted noen gang som attpåtil har vært så prakt- og smakfulle. Jeg bevilger meg selv litt ekstra tid mens jeg vekselvis løper og spiser meg fremover opp bakken.

Blåbær i stjerneklassen

Etter å ha ankommet skogkanten er belønningen et flott utsyn mot nord og et varsel om litt mer fuktig vær.

Utsyn  mot nord

Vinteren har åpenbart vært krevende her i utkanten-noe mye rotvelt gir klart uttrykk for.

Kort etter overtar skogen helt og jeg kommer inn i mektig og uberørt skog som får meg til å bli andektig hver gang jeg er her.

Trekornene lokker seg nesten over meg og med et underlag av grønn mose er det bare magisk inne i den uberørte skogen. Jeg unner meg en liten avstikker bort til nordenden av Sjupyttmyra.

Nordenden av Sjupyttmyra

Myra er ikke å spøke med. Liv har gått tapt her inne tidligere. Midtpartiet kan krysses uten nevneverdig fare. Vest for myra i bildet ser vi åsryggen som utgjør Gaupekollen.
Min ferd går imidlertid øst for myra-over Wittenbergkollen-og frem til en umerket sti som skal ta meg til Gaupekollen. Noe flere høydemetre og lengdemetre senere finner jeg stien.

Denne stien gjør det definitivt lettere å ta seg frem her oppe. Lenger fremme deler den seg hvor en del går øst-bratt ned til stien fra Ramnagrø, som var den stien jeg forsøkte å finne endepunktet til tidligere, og en del som går syd for Sjupyttmyra og frem til Gaupekollen. Det har begynt å regne kraftig og jakke og hansker må på. Det er likevel greit å være ute og jeg tar meg tid til en titt på sydlige del av Sjupyttmyra.

Sjupyttmyra, sydlig del

Det bøtter ned og det er jo en avveksling ift tidligere løpeturer i vår og sommer hvor jeg har nærmest "smeltet" bort. Ingenting får meg imidlertid i fra å ta avstikkeren opp til Gaupekollen og nyte den praktfulle utsikten mot Maridalen og Oslo.

Utsyn fra Gaupekollen med Maridalsvannet i det fjerne

Utsyn fra Gaupekollen mot Kamphaugåsen

Jeg er ganske alene på toppunktet og nyter utsynet og stunden. Jeg må nesten rive meg løs får å ta fatt på nedturen som går på sti ned til Ramnagrø. Selv med mitt sikre steg i terrenget er det bare å roe litt ned når underlaget er såvidt sleipt og 315 sitter på beina.

Stien er relativt bratt, men nede ved Ramnagrø flater det litt ut før det fortsetter bratt nedover.
Ved Ramnagrø er det like stille og idyllisk som alltid.

Ramnagrø

Bratt ned og inn i tett skog før jeg er ute på rødstien til Movatn som etterfølges av Burmavegen. Deretter er det litt grus under beina før jeg er vel fremme ved bilen etter en knakende fin løpetur i Maridalsalpene.