Nordmarka

Nordmarka
Danmark fra Larkollen

lørdag 27. juli 2013

På villspor i Lillomarka


Sol, sommer og en kropp som er mulig å bruke..og, ja ukjente stier som ligger og venter.
Jobb er program, planer og metodikk. Løping for meg skal være balansen til dette. Da inkluderer jeg ikke førstnevnte elementer. Da forsvinner balansen. Løping skal være en kilde til glede, nytelse og en mulighet til å komme ut i naturen. Løping gir frihet-det er frihet. Treningsplaner, målsettinger har ingenting med løping å gjøre. Løping handler om å snøre på seg skoene, løpe ut i skogen, løpe på den stien som frister mest-som gir nye opplevelser og er litt skremmende fordi den er ukjent. Løping er å komme til nye steder, kjenne nytt terreng under beina, sanse nye lukter, treffe på skogens beboere.


Komme til et tjern i skogen, skue ut over et vannspeil som ligger stille i kveldsolen hvor skogen får en tvilling i vannspeilet. Kjenne at stien er fast og tørr. Oppleve at stien uventet bryter opp i flere deler og kjenne på hvor veien skal gå videre-kjenne på det, ikke vurdere det.
Kaste seg ut i det ukjente på stier som går i nye retninger og ha en vag følelse over hvor veien bærer.
Kjenne at kroppen jobber, føle at teknikken sitter og erfare at pusten blir tung noen ganger.
Det er løping-i all sin enkelhet.


Løpe forbi tuer av blåbær som bugner av bær som snart er modne. La seg friste til korte stopp og kjenne på smaken av solmodne blåbær som smelter på tungen.
Se at stien snevres inn og blir utydelig i lyngen for deretter å ankomme en tydelig sti som avskjærer min sti. Den stien som har vært min-og bare min-den siste..ja, hvor lenge? Lenge nok til at jeg kjenner på nytelsen. Nytelsen av å løpe i naturen, alene, føle seg i ett med skogen som er inkluderende og gir en tilfredstillelse som er dypfølt og savnet.


Brytningene som gir variasjon og mening. Terrenget som skifter i innhold og geometri. Alt gir mening-intuitivt. Følelsen av å være alene og i ett med naturen samtidig. Kjenne på tilhørigheten til naturen. Løping i all sin enkelhet.


I all sin almektighet, beskjedenhet..Løping

søndag 21. juli 2013

Smak av Lysefjorden

Lysefjorden med Hengjandenibba
Jeg har vært her før, men det er mange år siden nå. Det er noe med dette området, denne fjorden som alltid har virket tiltrekkende på meg. En av Norges sørligste fjorder som skjærer seg ca 4 mil inn i landet mot øst, med stupbratte fjellsider som også tidvis gir rom for annet enn bare natur og med mye rik historie-foruten de mest kjente attraksjonene.
Lysefjorden er mer eller mindre orientert slik at den har en nord- og en sør-side. Ytterst er fjorden bredest mens den snevrer mer inn lenger mot bunnen. Det er en terskelfjord med en dybde på ca 13 m i munningen og med en maks dybde på 450 m. Gjennomsnittsbredden er ca 1,2 km og med fjellsider på opptil 1000 m blir det et dramatisk og storslagent landskap.

Lysefjorden mot vest fra Bratteliknuten
Det er sparsomt med bebyggelse grunnet de naturgitte forutsetningene, men noen steder har mennesker bosatt seg. Dette gjelder særlig på nordsiden, men det er også noen steder på sørsiden.
Min løpetur tok meg innover(mot øst) på nordsiden med start på Rv13 fra Heiatjørn. Her er det også en fin parkeringsplass som i dag også var noe besatt med overnattende, besøkende fra utlandet-de må ha hatt en ubehagelig natt i forsetene på bilene sine, men hva gjør man ikke for å unngå stive, norske overnattingspriser.
Det var lovet fint vær etter en guffen og våt torsdag, men himmelen var fortsatt grå med lavt skydekke når jeg satte kursen innover i et landskap som bød på alt annet enn fjordutsikt-faktisk så jeg ikke fjorden før jeg kom til Neverdalsskaret.

Starten ved Heiatjørn, ca 160 moh
Det skal være rødmerket sti rundt hele Lysefjorden, men merkingen må nok utbedres noe. Særlig gjelder dette første delen fra Heiatjørn til Prekestolhytta. Her er det fullt mulig å "gå seg vill". Jeg har begrenset tillit til merkede løyper og har alltid med kart og kompass. Det gir nødvendig grunnlag for å komme seg trygt videre ved litt krevende veivalg samtidig som lokalkunnskapen øker betydelig.

Utsyn mot Botnevatnet
Terrenget innledningsvis viser seg å bli mer krevende enn jeg antok. Det er svært kupert og underlaget er krevende. Kombinert med at det er mye vann etter regnfallet resulterer i at jeg må sette ned tempoet litt. Etappen frem til Prekestolhytta er på knappe 7 km og har en høydestigning på knappe 500 m. Til tross for krevende forhold blir det en fin del av turen. En avstikker til fjelltoppen "Hatten" som har fint utsyn blir meningsløs under slike forhold og jeg kommer etterhvert fram til Ulvaskogvatna. Her råder det fred og ro. Stedet er så bortgjemt at det fungerte også som tilholdsted for en gruppe mostandsmenn under siste verdenskrig. Hytta er restaurert og fremstår i all sin prakt om været er noe krevende.


Det er en flott tømmerhytte som byr på ly og nattero for den som ønsker det også i dag.
Jeg tar meg deretter opp brattbakken og videre, etterhvert stupbratt ned til området sør for Gryteknuten. Her kommer orienteringsferdighetene til heder og verdighet igjen idet merkingen forsvinner og stivalgene blir mange. Kartet forteller meg at høyde igjen skal vinnes og i hvilken retning. Snart er jeg oppe ved vannskillet nordvest for Revsvatnet og kan ane Prekestolhytta lenger borte i terrenget. Det bærer fremover i relativt lettløpt terreng.

Utsyn mot Prekstolhytta fra stien mot Prekestolen
Det ble bygget en helt ny hytte for noen år siden av driftige Stavanger Turistforening-en av landets største medlemsforeninger. Den gamle hytta ligger lenger nede mot Revsvatnet og brukes ikke av foreningen i dag.
Ved ankomsten til Prekstolhytta er jeg forberedt på betydelig mer selskap. Dette er startstedet for alle som skal ut til Prekestolen og jeg skal følge denne stien opp til Neverdalsskaret hvor stien til Prekestolen bøyer av i sørlig retning utover Neverdalsfjellet og frem til selve Prekestolen.

Prekestolen, sett fra fjorden
Det lokale navnet på Prekestolen er Hyvlatonnå. For den som har høydeskrekk er det ikke å anbefale å ta seg ut dit. Personling har jeg ikke høydeskrekk, men under mitt besøk for mange år siden måtte jeg legge meg ned og holde fast i en bolt som var slått ned i fjellet før jeg våget å titte over kanten og ned på vannflaten 600 meter under meg. Suget var enormt. Jeg er overbevisst om at dersom jeg hadde stått oppreist ville jeg ha hoppet tvert. Den gang var jeg alene og det var en mektig opplevelse. Utsynet er spektakulært, men i dag er trengselen også spektakulær og naturopplevelsen reduseres i verdi.
Det er likevel imponerende å registrere hvor mange som tar seg ut til dette stedet og jeg må annerkjenne den viljen og besluttsomheten som utvises av de jeg deler stien med opp til toppen av Neverdalsskaret.  Stien går først bratt opp til Krogabekkmyrene. Det er lagt ned et betydelig arbeide for å lette tilkomsten. Bl.a. er stien utbedret mye ved at det er lagt mye stein i begge stigningene før og etter Krogabekkmyra. Her har profesjonelle steinleggere fra Nepal vært i sving og det varmer hjertet mitt å se resultatet av solid håndtverk.






Vel oppe ved Neverdalsskaret fortsetter min ferd i østlig retning ned i Neverdalen-som er en flott dal bak Neverdalsfjell-som har sin markerte front mot Lysefjorden, og hvor også Prekestolen utgjør en mindre del.

Neverdalsfjell-sett fra fjorden

Neverdalsfjell, sett fra Neverdalen(Lysefjorden til venstre i bildet)
Jeg stortrives og løper ned i den flotte dalen. Det er frodig her nede. Det siste regnfallet gir mye overvann som skal bort og det er mektige vannfall underveis.


Det varslede godværet har etterhvert meldt sin ankomst og vindjakken finner plassen i sekken. Det er magisk ned i dalen.

Stien i Neverdalen
Jeg fortsetter videre opp Indre Neverdalsskaret, kommer opp på snaufjellet og får flott utsyn mot vakre Skogavatnet. Det går bratt nedover og langs nordsiden av vannet. Her inne har noen hytte og det er knapt noe bedre sted å plassere enn hytte. Jeg ser folk, hilser blidt og får kjapt svar tilbake.

Skogavatnet
 Ved østenden forlater jeg den merkede stien for å avlegge stedet Hengjande et besøk. Hengjande var opprinnelig en av flere fjellgårder langs Lysefjorden, men er fraflyttet for lenge siden. Gården har atkomst via sti langs fjorden eller stupbratt ned til Lysefjorden. I en periode på begynnelsen av 1900-tallet bodde en tysker ved navn Heinrich Mohr her sammen med Sikke-som var fra stedet. Tyskeren var driftig og anla veg til Skogavatnet, taubane til fjorden og laget eget brygg som ble solgt i Stavanger. Les mer om Hengjande her:
http://home.online.no/~sinorlan/tyskeren.htm

Tyskeren var -i tillegg til å være en arbeidssom kar-en tjueradd, en ganske spesiell kombinasjon. Virksomheten ble etterhvert så omfattende at Lensmannen tok turen opp i sivil i 1921. Vel fremme fikk han sporet opp brenneriet og fikk beslagt utstyret som den dag i dag kan sees på et museum i Forsand.
Min avstikker ned til Hengjande blir rikelig belønnet. Veien Heinrich Mohr bygde til Skogavatnet er ferdbar også i dag.


Jeg lar meg villig avlede og følger veien nedeover og ut mot fjorden. Den blir etterhvert borte og jeg tar turen tilbake igjen og over på nordsiden av elva fra Skogavatnet på stien som tar meg frem til det som var inngangen på gårdstunet til Hengjande fjellgard.


Det er ufattelig at noen kan ha levd av det stedet kan gi i flere hundre år. Henrich Mohr ble utvist fra landet og Sikke ble boende alene på Hengjande til sin død.
Jeg finner en umerket sti som tar meg oppover til rødstien igjen ved sydenden av Stemmetjern. Her bærer det bortover på snaufjellet med fjorden nede til høyre.


En lokal variant av Prekestolen-Hengjandenibbå-beliggende ut mot fjorden ca 300 m over vannflaten utgjør et minst like spektakulært syn som sin mer berømte navnebror.

Hengjandenibbå med Lysefjorden langt der nede
Stien går videre over snaufjellet med fjorden blinkende drøyt 500 meter der nede og det er svært luftig for å si det mildt. Tidvis har jeg følelsen av det bærer "rett i uløkka".

Luftig løypetrase
Det er ikke for folk med høydeskrekk, men det er en fantastisk løype. Stien dreier mer parallellt med fjorden og går sakte, men sikkert nedover mot Bratteli. Utsynet ut- og innover er majestetisk.

Utsyn utover fjorden i vestlig retning
Det er krevende terreng å ta seg nedover i og enkelte steder er det omtenksomt nok feste kjettinger i fjellsiden til å holde i ved passering. Langt der nede kan jeg ane Bratteli og Bakken fjellgard.


Bratteli har hatt bosetning på tre ulike steder: øvre, midtre og nedre Bratteli. Terrenget faller ca 300 meter ned til fjorden over en lengde på ca 4-500 meter. I dag er kulturlandskapet sikkert mer gjengrodd enn tidligere. Jeg passerer midre Bratteli og fortsetter frem mot husmannsplassen Myra.

Myra
Stien dreier mer mot sør og går over et myrparti som sannsynligvis har gitt stedet sitt navn-det er rimelig vått. Det bærer videre frem, noe opp og så står jeg plutselig ved porten til den idylliske fjellgarden Bakken. På Bakken var det bosetning frem til slutten av 1970-tallet da Johannes Bakken en morgenstund da han satt ved kjøkkenbordet bestemte seg for at nok er nok og gikk ut kjøkkendøra og ned til Songesand ved fjorden. Med det avsluttet han-som siste beboer på Bakken-en periode på neste 400 års drift. Hele livet bodde han på Bakken sammen med sin søster Gjertrud som døde 20 år før Johannes. Alt ble gjort for hånd på gården.

Porten til Bakken fjellgard
De sirlig opplødde murene, tømmerhusene, slåtteengene, taubanen vitner om et umenneskelig slit som vi-som lever idag-ikke kan forestille oss.








Mot indre tun på Bakken

Slåtteeng

Hovedhuset på Bakken

Taubanen ned til Bakken kai ved fjorden

Steinen hvor Gjertrud hadde sitt utsiktspunkt mot Fjorden
Det er en idyll uten like og det er lett å forstå hvorfor det har vært bosetning her. Jeg må nesten rive meg løs og fortsetter løpeturen nedover stien mot fjorden som skal ta meg frem til Songesand.
Frem til stidele til Bakken kai er det etablert trinn av stein i et møysommelig arbeide.


Det bærer stupbratt nedover og jeg begynner å kjenne alle høydemetrene-spesielt legger og lår har fått god trening. Snart nærmer jeg meg fjorden og stien dreier parallellt med fjorden frem mot Songesand. Underveis bærer det over en rekke steinurer.


Stien er snart bortimot nede ved vannspeilet og den gode tarelukta tar snart i nesen.

Songesand i det fjerne
Den siste biten går på en rullesteinsstrand og snart står jeg på kaikanten og venter tålmodig på rutebåten som skal ta meg utover fjorden igjen.

Utsyn ut Lysefjorden fra Songesand
Løpeturen gikk saktere enn ventet. Jeg brukte ca 6 timer på drøye 22 km. Min forklaring må være krevende terreng og mange høydemetre(1.750). Løpeturen vil gi gode minner i mange år fremover.

lørdag 13. juli 2013

Hardangervidda er ikke flat..

Hardangervidda

Jeg deltar mer og mer sjelden i løpskonkurranser. Det er gode grunner til det. Det er et sirkus uten like, trengsel, lite rom for individualitet og lite interessante løyper. Alt dette bringer meg kjapt over på et mer interessant spørsmål. Hvorfor løper jeg? Ja, hvorfor i allverden løper jeg? Jeg begynte med løping for 9 år siden med grunnlag i et innfall om å ta opp igjen løpetrening etter et opphold på 10 år.
Det var krevende å kreke seg rundt en 3 km lang løype og føle seg utslitt etter innklokking på 20 min-min rekord på 3.000 m er 11:29(fra 1994). Den gang løp jeg 10 km på 40 minutter. Forstå det den som kan. Vel, av en uforklarlig årsak fortsatte jeg med denne slitsomme aktiviteten og både lengder og mestringsfølelse antok nye dimensjoner. Fortsatt var motivasjonen uklar. Etterhvert var omfanget 2-3 økter pr uke og jeg begynte å supplere med både sykling og løping fra 2006. Årsbelastningen var ca 300t frem til 2010.

Vakre Tinnsjøen

I 2010 fikk jeg et nytt innfall: Hvorfor ikke "satse" kun på løping og se hva det kan føre til?
Raskt ble hyppigeten 5 pr uke og totalmengden pr uke bygget seg opp til 60-100 km. Jeg fikk god betaling for innsatsen og hadde min "beste" sesong noensinne med en rekke maraton- og ultraløp. Det hele kulminerte i et 24t løp som bestod i 5t løping, 18t gange og 131 km tilbakelagt distanse..og, ja-et løperkne som satte meg ut av spill det neste halve året. Med 2011 ødelagt og en stadig mer krevende jobb gikk treningsmengden ned. Jeg la om og begynte å løpe mer i terrenget-etterhvert bare i terrenget. Det som ga meg glede var lange turer i skogen alene. Konkurransene var helt borte. 2012 ga nok et slag for baugen med skade knyttet til fettputen under føttene. Med tilpassede innleggssåler kunne jeg etterhvert gjennoppta treningen, men også denne sesongen ble ødelagt.

Hardangerjøkulen
2013 har bydd på enda mer jobbelastning og jeg annerkjenner at det gir lite rom for restitusjon og treningsfremgang. Kun unntaksvis får jeg respons under trening og kroppen er som regel tung og føttene stive. Likevel logger jeg ca 30 km pr uke- mengden er på vei nedover. Løpingen er ikke så viktig lenger-jeg har mer glede av å være ute i naturen.


Ulvelilægeret på Hardangervidda

Hvor skal veien gå videre?
Vel, ambisjoner om å prestere et eller annet er fraværende-det gir meg ingenting. Det som betyr noe er å være i aktivitet ute i naturen. Etterhvert blir jeg mer kresen på hvor jeg bruker tiden i naturen. På ukedager er Nordmarka fantastisk. De spesielle anledningene må bli..ja, spesielle.
Et eneste løp fristet meg dette året-XREID over Hardangervidda. Dette året ville deltakerantallet være begrenset og det ga håp om ro og fred. Hardangervidda har jeg heller ikke vært ute på tidligere og det ga muligheter for å bli kjent med området.
Til tross for noen betenkeligheter meldte jeg meg på. Jeg så frem til en opplevelse som en god innledning til noen dagers sommerferie.
Slik ble det ikke og jeg tenker at årsakene til dette er flere. Det er godt gjort å lage sirkus av et løp med så få deltakere, men det klarte arrangøren med glans. Heretter kan det bare bli verre.
Til tross for få deltakere ble det trengsel fra start til der jeg satte streken. Løypa var lagt lite omtenksomt og gikk mye på grusveger! Terrengløp? Ikke slik jeg definerer det, men kanskje jeg er streng?
Et løp bestemmes likevel for en stor del av de individuelle forutsetningene og dette var ikke min dag. Kroppen ville ikke være med meg. Jeg fikk ikke i meg nok næring og det ga for lite grunnlag til å løpe som igjen førte til mye gange, som igjen ga stive bein-jeg trener ikke på gange, det er kun en mindre, integrert del av ultraløpingen. Ved ankomst på Solheimstulen-3t etter skjema var kroppen sluttkjørt. Hva gjør man da?
Jeg venter alltid med beslutningen om veien videre til etter ankomst. Da blir beslutningene veloverveide. Så har jeg blitt så gammel at verden ikke "går under" om jeg velger å stå av.
Dette ble mitt valg denne gangen og jeg lever godt med det.

Hårteigen i det fjerne
Neste gangen jeg løper på Hardangervidda, eller andre steder, blir det uten startnr på brystet.
Uansett det ble en god treningsøkt på 65km, 11t, 1.100 høydemeter..og en naturopplevelse rikere.

onsdag 3. juli 2013

Fløyen Opp..og ned igjen

Bergen brygge med Fløyen i bakgrunnen

Bergen er en av Norges vakreste byer og jeg har den udelte gleden av å besøke den med jevnlig mellomrom i embets medfør. Selv om fokuset er jobb er det umulig å unngå og bli betatt både av byen og bergenserne. Atypisk norsk er bergenseren hyggelig og imøtekommende.
Etter nok en lang dag som egentlig begynte i Voss, var jeg klar for å bestige Fløyen-til fots. Det ble en betagende og minnerik tur. Primo mai avholdes løpet Fløyen Opp og de beste klokker inn på toppen etter ca 15 minutter. Selv brukte jeg idag 30 minutter opp og knappe 25 minutter ned.
Jeg har sjelden hatt en så god økt i slik flott bynatur. Bergenserne er velsignet som har slike muligheter rett ved byen sin.
På min vei opp kaster jeg et blikk tilbake mot byen. Det er et unikt bymiljø som jeg ikke har sett andre steder i Norge-Bergen har sjel!





Jeg passerer fantastiske bymiljøer med smale smau og flotte bygg som gir beboerne en sulim utsikt over byen. Et stykke opp i lia kommer jeg til en av stasjonene på Fløibanen-Skansemyren. Det er en flott stasjon.

Skansemyren stasjon
Skansemyren er en av tre mellomliggende stasjoner og den siste før toppunktet-Fløyen. Den er beliggende på 181 moh. Jeg passerer stasjonsbygningen og får et godt inntrykk av hvor ufattelig bratt stigningen på selve banen er-ufattelig at vognene trekkes opp her.


Jeg fortsetter min vei opp på Fløysvingene. Alternativet er via stien Tippetue. Det er flott utsyn lenger opp mot sentrum.

Bergen sentrum med Nordnes
Jeg kommer til toppunktet og her eksploderer det med mennesker av utenlandsk herkomst-det er ikke vanskelig å få sympati med italienere som jevnlig invaderes av turister. Norge er i ferd med å bli en museum for utenlandske turister. Jeg får tak i en flaske vann og nyter utsynet mot sentrum. Det er sublimt og det verdt hver svettedråpe.



Fløyen er flott plassert opp i fjellsiden og det er lett å bli betatt av stedet.


Vel oppe er mulighetene mange ift veier videre. Det er turstier i alle retninger. For den som vil ha en flott naturopplevelse-uten min stigning-er det bare å hoppe på Fløibanen som går hver 15 minutt til sen kveld og returnere samme vei.
Min vei går imidlertid ned igjen-til fots. Ned tar jeg Tippetue som også en en flott sti. Stiene er flotte grusstier som slynger seg opp/ned den styggbratte fjellsiden. Jeg koser meg like mye ned som opp og det er flott å være ute. Før jeg vet ordet av det er jeg ved Fløistasjonen igjen-18 moh.


For en flott tur og by!