Løping i Voss

Utsyn fra Hangurbanens endesstasjon, ca 670 moh

Jeg er i Voss ukentlig på jobbereiser. Vanligvis er programmet for tett til annet enn jobb, men i kveld la jeg inn en kosetur i en kraftig motbakke-med enda mer fabelaktig retur.
Voss er et herlig sted med mange løpsmuligheter. Det går en taubane opp til litt under toppunktet på fjellet Hanguren-beliggende på 670 moh-600 meter over vannflaten på bildet under.
Hver gang jeg har hvert i Voss har jeg saumfart fjellsidene for løpsmuligheter og Hanguren var en av disse. Her går det faktisk et motbakkeløp-Hanguren Opp årvisst. Eliteløperne suser opp 600 meter stigning fordelt på drøye 3 km på knappe 25 minutter. En treig ultraløper som meg bruker dobbelt så lang tid opp, men du verden hvor fort deg går ned :-)
Kveldens løpetur ble en flott opplevelse. På vei opp er det først veger, men snart passerer jeg Voss Folkemuseum.

Rett etter Voss Folkekuseum bærer det oppover på en stupbratt sti. Gjennomsnittlig stigning er ca 20 %, men det er mindre stigning opp til museet så etter det går det enda brattere oppover. Jeg fatter ikke at det går an å løpe opp her. Jeg nøyer med å gå raskt oppover. Stien er merket, men er tydelig nok

Et stykke oppe i lia passerer jeg et stidele som går ned til Bavallen.

Lenger opp passerer jeg noen andre damer på vei ned. En av dem bærer en stor stein i hver hand-ekstra belastning på turen ned?
Jeg trøkker på oppover og aner at toppen er nært forestående når skiltene fra "Hanguren Opp" passeres en etter en.

Snart er jeg opp ved anløpsstedet til taubanen og kan snu meg rundt og nyter en alldeles praktfull utsikt. Voss og omegn ligger foran meg og det er et vakkert syn.

Utsyn mot Horndalsnuten

Jeg nyter utsynet, men tar snart fatt på det lekreste av alt-nedturen. 600 høydemeter nedover på en stupbratt sti i full fart. Det krever full konsentrasjon over glatte stubber, steiner og sva. Det går styggfort nedover og jeg passerer snart noen av damene jeg passerte på vei opp.

Det er satt opp sikring på noen av de kritiske stedene og det er faktisk mer nyttig på vei ned enn opp. Jeg suser videre nedover og stortrives. Beina får virkelig kjørt seg og jeg kjenner lårene merker kjøret, men du verden så moro. Ikke lenge etter står jeg på tunet til Voss Folkemuseum og nyter utsynet over Vangsvatnet et kort øyeblikk før jeg suser videre nedover.

To hundre meter lavere og så står jeg utenfor hotellet litt forundret over at jeg i løpet av en drøyt time har forflyttet meg 600 høydemetre opp og ned igjen. En sublim løpetur er dessverre over.