Nordmarka

Nordmarka
Danmark fra Larkollen

tirsdag 28. mai 2013

45 dager igjen til XREID

Svartspett
Sommer, sommerregn, gryende form og voksende forhåpninger om gode prestasjoner.
Et mål å jobbe mot disiplinerer-så også med XREID.
Kroppen kjennes lettere(Hurra!) og humøret er stigende. Dagen begynte egentlig i Bergen. Tidlig morgen med sol fra skyfri himmel og en vakker by som våkner til liv. Godt å være til i en slik ramme. Etter 2 dager på farten lå bakkene opp fra Hammeren til Skjærsjøen og ventet på meg. Himmelen endret karakter fra blå til grå og det kom sommerregn ned på en løpssulten kropp.
Godt å løpe lettere kledd en det vinteren gir anledning til. Jeg jobber meg langsomt, men metodisk oppover. Det går lettere enn på lenge. Kroppen responderer bedre på belastningen. 1 km senere er det tid for en kjapp slurk  med vann i favorittbekken på veien til Skjærsjødammen .
Jeg løper videre og får gleden av en flott naturopplevelse idet en Svartspett dukker opp i veikanten. Først tenker jeg at det må være en svarttrost, men den røde hårpryden avslører spetten. Det er en god stund siden naturen var så generøs med sine inntrykk og jeg tar takknemlig imot.
En tømmerbil dukker rett etterpå opp og jeg finner det fornuftig å gi plass mens den passerer.
Bakkene tar etterhvert slutt og jeg klokker inn på damkrona med årsbeste.
Som alltid er Skjærsjøen vakker og en belønning i seg selv.







Inneværende uke logger jeg min første langtur i terrenget siden Maridalen Rundt
http://jannicke-athletics.blogspot.no/2013/04/maridalen-rundt.html

og rundturen jeg hadde i sydlige deler av Nordmarka
http://jannicke-athletics.blogspot.no/2013/05/rundtur-i-nordmarka-syd.html

Nå øker jeg på og løper gjennom kortløypa til NUC fk lørdag-50 km.
http://nordmarka-ultra-challenge.blogspot.no/

Jeg gleder meg som en unge til å se igjen Nordmarka i sin fulle lengde etter en lang vinter.

XREID? Oppkjøringen går som planlagt og jeg ser frem til å fortsette med forberedelsene. Det blir heller ikke mange som deltar første året og det passer meg utmerket.


tirsdag 21. mai 2013

53 dager igjen til XREID-Lillomarka på langs

Utsyn fra Holåsen
53 dager igjen til XREID..
Kveldens økt gikk i terrenget gjennom Lillomarka-fra Movatn til Kjelsås-via Holåsen og Solemskogen.
Snøen er fordunstet fra skogen og skiløypa er sommerbar på veien opp mot Sinober.




Bakkene mot Ormetjern går greit og snart kan jeg nyte synet av dette praktfulle tjernet dypt inne i skogen.


Det er ikke lenger etter før Sinober er der og jeg kan nyte en kort pust i bakken mens jeg titter fornøyd bort på geitene som er på plass igjen etter vinteren.



Kroppen er tung og råtten, men etterhvert må det vel "løsne". Min utfordring er sannsynligvis at totalbelastningen med en krevende jobb og trening gir lite overskudd, men det er bare sånn det er.
Jeg løper videre mot stidelet ovenfor Granberget. Det er vått underlag etter en del regn i det siste og myggen koser seg i skogen. Heldigvis blir jeg ikke mye plaget. Etter stidelet løper jeg forbi den velkjente maurtua som er tydelig ved stien.


Jeg løper over myrputter og det stiger svak opp mot løypas høyeste punkt Holåsen. Det er en stund siden jeg løp her, men jeg har gledet meg helt siden Movatn til å se utsikten fra Holåsen.
Den er magisk.


Heretter går det nedover. Jeg nyter terrenget, prøver å finne gode linjer og sakte, men sikkert kommer litt av teknikken tilbake igjen. Terrenget i Grytedalen er magisk som alltid.


Jeg kommer snart ut på kjerreveien som tar meg videre mot Solemskogen. Et kort bit på terrengsti igjen, litt på grus og så ut i terrenget igjen. Det er godt ute i skogen. Den siste biten mot Solemskogen går på grus.

Solemskogen

Jeg løper videre ned veien mot Grytdalen, tar til venstre et par ganger og så bærer det ned mot Monsetangen. Det er slutt på å være alene fra Monsetangen og inn. Grus er underlaget og utsynet mot Maridalsvannet er flott som alltid. Snart er jeg ved bilen på parkeringsplassen ved Teknisk museum igjen.
Vel, det er lite sprett i kroppen. Jeg håper det retter seg etterhvert. Jeg må få ta tak i nye sko som gir meg litt bedre feste.


mandag 20. mai 2013

54 dager igjen til XREID

Skjærsjøen

Det er 54 dager igjen til XREID. Dagens økt var rask gange i 1t. En del av tiden under XREID vil jeg gå og da må jeg trene på dette. I kveld gikk gåturen fra Hammeren opp Nordmarksveien til Skjærsjødammen og ned Ullevålsæterveien til Hammeren igjen. Det vanskeligste med dagens økt var å la være og løpe. Gjennomsnittlig tempo var godt under 10 min/km og det er helt greit på grus. Målsettingen under XREID er 12 min/km i gjennomsnitt-da er løping inkludert.
Jeg har flere målsettinger med gåingen. Den ene er restitusjon i mer aktiv form mellom løpeøkter. Inaktivitet på mellomdager får jeg stive bein av-jeg mener at det å gå er bedre. Det andre er spesifisitet ift XREID. Med dagens økt er 6 av 600 km før XREID unnagjort.



søndag 19. mai 2013

Forberedelse til XREID


UltraBirken 2010, Rena-Lillehammer

Gode minner.. Løpeturen fra Rena til Lillehammer i 2010. Det eneste året det var skikkelig løype.
Selv om jeg hadde en tung følelse i kroppen løpsdagen leverte jeg en god prestasjon.
I år ligger det en enda større utfordring og venter: XREID
150 km over Hardangevidda fra Dyranut til Gaustadtoppen.
Det høres voldsomt ut, men det er lite krevende underlag og flere mil av løpet er på veg.
Likevel må jeg ha mye mengde for å ha nok km i kroppen før jeg starter 13.7.13-kl 1200 fra Dyranut om 55 dager. Innen da skal jeg ha løpt 600 km i terrenget, fordelt på 8 uker, 54 dager, 37 økter.
Jeg har lagt inn 3 monsterøkter( > 80 km). Den ene er 1.6 og går på Jotunheimstien fra Lygna til Kjelsås Jotunheimstien
Nr 2 er  22.6 og går i langløypa til NUC (82 km). NUC-Lang løype
I tillegg skal jeg gjennomføre et testløp 15.6.13-Lysefjorden Inn, 60 km fjelløp. Lysefjorden Inn
Treningsprogrammet ser slik ut:

Uke              Mengde
21                     80
22                    110
23                     50
24                     90
25                    110
26                     80
27                     40
28                     30
Totalt:           ca 600 km  

Målsettingen i XREID er å fullføre ila tidsintervallet 24-30t. Initielt tenker jeg at nøkkelen til et godt resultat er å være på Mårbu før mørket faller på. Stien mellom Mårbu og Kalhovd bør være overkommelig i mørke. Fra Kalhovd til Rukjan er det knappe 4 mil på veg. Etter det er det viljestyrken som får meg opp til Gaustadtoppen.
Vel, kartene må gjennomgås detaljert før en endelig strategi legges






søndag 12. mai 2013

Rundtur i Nordmarka syd

Utsyn fra Gørjehøgda mot Øyungen
Bare det å være tilstede i naturen og bruke kropp og sinn gir glede. Det å ha dagen tilgjengelig for å løpe i flott skog er ren nytelse. Våren er endelig kommet og med det fravær av snø i terrenget. Jeg har egentlig løpt i terrenget flere måneder, men det er ekstra godt når snøen er borte og det er mulig å få skikkelig fotfeste igjen.
Planer kan være greit å ikke ha noen ganger. Løping skal være enkelt og rammen for dagens dont var klassisk ultraløpstrening med tempo rolig langtur nedover og bortover, og gåing i bratte motbakker for å redusere melkesyredannelse. Mitt ultraløpstempo i terrenget er 12 min/km i gjennomsnitt. Det tempoet kan jeg holde lenge. Det er bruttoverdier-klokka tikker hele tiden. Mat og drikke inntas i bevegelse-det er viktig for å holde tempoet. En morsom bieffekt er at jeg blir mer oppmerksom på naturen rundt meg. Det er alltid mye å se for den som har øynene med seg.
Maridalen er som alltid mitt utgangspunkt for turer i terrenget. En litt tidlig start fra Hammeren gir meg fred og ro i skogen.

Flott furuskog innledningsvis
Kroppen er fortsatt råtten, men jeg jobber tålmodig og det går fremover. Stien den første delen er egentlig rødmerket-det må være en stund siden. Etter en drøy km kommer jeg inn på blåstien til Kamphaug. Stien går etterhvert bratt oppover, men underlaget er godt.

På vei mot Kamphaug
Jeg har vært her mange ganger, men det er like fint å komme hit igjen. Det er hovedsaklig furuskog og det gjør det litt mer åpent-noe jeg liker. Snart forsvinner rødstien oppover i nordlig retning mot Fagervann-jeg tror egentlig ikke den ble preparert særlig ofte i vinter. Synd fordi det er en flott løype, men forståelig all den tid terrenget er krevende. Skiløypa passerer Horndalskulpen-jeg har løpt forbi, men kulpen må være godt skjult. Idag løper jeg imidlertid forbi bekken som krysser blåstien rett etter.

Bekken-fra Horndalskulpen
Bekken byr på friskt vann og jeg fyller flaska mi. Vannet er kaldt og godt. Vegen til Nedre Svartkulp er fristende, men stidelet gir meg retningen mot Kamphaug.




Skogsmaskinen har barbert bort store deler av skogen i skråningen nedover mot Skjærsjøelva. Det er kanskje en mening med flatehogst, men vakkert er det ikke. En furu er imidlertid blitt spart av en eller annen grunn.

Mon ami
Det er ikke våtere i underlaget enn gjennsomsnittlig og det virker som mye av snøsmeltingen er unnagjort. Nærmere Kamphaug tar jeg meg tid til å nyte det praktfulle utsynet vestover.




Kamphaug er vakker som alltid og nå er snøen fullstendig borte. Det er et sentralt knutepunkt for mye av ferdselen i dette området. Jeg trekkes ofte mot dette stedet.

Valgmuligheter!
Her går min løpetur videre på Gamle Nordmarksvei som skal ta meg frem til Bjørnholt.
Skogen omslutter meg etter passering av stidelet mot Gåslungen. Min ferd går nordover-mot Bjørnsjøhelvete. Skogen åpner seg etterhvert og jeg får øye på en gammel kjenning i det fjerne-Kikuttoppen.

Kikuttoppen i det fjerne, Storhaug til høyre
Godt å se Kikuttoppen igjen etter en lang vinter. Jeg skal ikke dit i dag, men til Bjørnholt før jeg tar Tiurleiksveien mot Fortjern. På vegen dit skal jeg passere Storhaug som står som en påle opp i terrenget. Det flater ut og bekker nedover før jeg krysser Nordmarksveien og fortsetter opp i praktfull furuskog frem mot Bjørnsjøhelvete. Jeg titter stadig etter spor fra skogen beboere og særlig elgen er morsom å finne spor etter. Denne delen av skogen er lite besøkt og elgen trives godt her.

Spor etter elg
Dersom jeg skal være sikker på å se den må jeg slå meg til ro i terrenget og vente noen timer-det får bli til en annen gang. Det mye urørt skog her inne og jeg har vært her inne mange ganger. Ikke lenge passer jeg søkket i terrenget hvor en umerket sti går ned til hengebroen over Bjørnsjøhelvete.




Det er snart slutt på urørt skogsterreng idet jeg kommer ut i traseen for en av de tre store kraftledningene som skjærer gjennom Nordmarka. Det er et betydelig naturinngrep og jeg er i tvil om det hadde vært gjennomførbart i dag.


Stien passerer mer eller mindre rett under høyspentlinjen og en kort stund utsettes jeg for betydelig mengder med elektromagnetisk stråling. Vi får håpe det går bra :-).
Akkurat på samme partiet tenker jeg det må greit å starte på en tur opp til Storhaugen. Selv om jeg er sterkt fristet velger jeg å ha den til gode. Jeg løper inn i skogen igjen og det bærer jevnt nedover i fin, men tett blandingsskog på det som er nordsiden av Storhaugen. Her er det fortsatt liv i noe vinteren som ligger bak oss.


Skiløypa krysses noe senere og jeg tar fatt på den siste motbakken rett før Bjørnholt. Snart skyter jeg ut av krattet og er ferdig med min tur langs Gamle Nordmarksvei når jeg står ved stidelet på Bjørnholt. Min løpetur går videre på blåstien med retning Rottungen. Den følger Nordmarksveien en liten bit mot Hammeren før den skjærer ut i terrenget igjen.


Igjen er det fint skogsterreng med delvis åpen furuskog. Etter en del stigning bærer det nå nedover igjen. Jeg var her ifjor, men da i motsatt retning fra Skar. Denne gangen skal jeg frem til Tiurleiksveien og følge den i nordlig retning mot Fortjern. Det er en "snarveg" til Fortjern ift å følge Nordmarksvegen. Ved stidele forlater jeg blåstien og følger Tiurleiksvegen-som er skiløype om vinteren. Jeg har tatt denne med ski på beina en gang tidligere, men da i motsatt retning.


Vegen er behagelig å løpe på-mettet som den fortsatt er av fuktighet fra nylig smeltet snø. Lenger inne er det fortsatt igjen snø å smelte.


Det kan ikke være mange dagene igjen nå før også dette snødekket er borte. Vegen tar etterhvert slutt-det er en drøy bit-og jeg skal over et vått myrparti. Her kommer jeg over en furu som har en noe uvanlig toppavslutning.


I nordenden av myra går stien først over i et skar før den fortsetter bratt nedover mot Fortjern.



Etter en bratt neoverbakke-det er verre opp om vinteren-er jeg på vegen som skal ta meg først til Helgeren og dernest til blåstien over Gørjehøgda.
Jeg unner meg å nyte utsynet over vakre Fortjernet mot Fortjernsbråten. Fortsatt klorer vinteren seg litt fast her inne.

Fortjernsbråten
Jeg løper videre mot Helgeren. Stien mot Gåslungen forbi Myrtjernet passeres. Der er det nok litt mye vann til at det er farbart nå. Så er det opp den siste kneika før jeg belønnes med utsynet over mektige Helgeren.

Helgeren
Her må jeg ha to minutter og en kopp kaffe mens klokka tikker. Jeg har en herlig løpetur til gode her-en runde rundt Helgeren. Nå følger en kort strekning på grus før jeg er tilbake igjen i terrenget.
Stidelet er imidlertid snart der og jeg tar av i retning Gørjehøgda.

Stidelet mot Gørjehøgda
Først bærer det over en liten kolle og ned i en liten dal hvor jeg krysser skiløypa fra Gørja som går mot Myrtjernet. Deretter går det jevnt oppover mot toppunktet som egentlig aldri merkes særlig godt.

På vei mot Gørjehøgda
Den som har løpt Nordmarkstraveren vil kanskje kjenne seg igjen her. Blåstien etter at toppunktet er passert befinner seg i skogen, men jeg unner meg en avstikker ut i et gammelt hogstfelt som nå er preget av ungtrær. Utsynet mot Øyungen er praktfult.

Utsyn fra Gørjehøgda
På min vei over Gørjehøgda fant jeg lite spor etter elg, men i hogstfeltet koser elgen seg tydeligvis og riktig fråtser i ferske skudd på ungtrærne.



Det er mer avføring etter elg enn jeg kan huske å ha sett på lenge. Det er åpenbart en populær plass. Med unntak av en dag i september når Nordmarkstraveren avvikles, er kanskje ikke trafikken veldig plagsom på blåstien for skogens konge.

Favorittmat for elg
Det går styggbratt nedover til Liggeren gård som er en fredfyllt plett i Nordmarka.

Liggeren gård
Dagens andre kaffekopp nytes mens jeg betrakter det vakre utsynet mot Øyungen.

 

Så er det å ta seg frem langs østsiden av Øyungen. Jeg passerer Kalven og der har et andepar slått seg ned-kanskje er det hekking som står for tur?

Vårkos ved Kalven
Det er vakkert langs Øyungen og snart er jeg like ved overgangen til Storholmen.

Overgang til Storholmen
Godt å vite at Storholmen er enda en hvit flekk på kartet mitt. Øyungdammen ble aldri helt ferdig og det er kanskje like greit. Det er iallefall mange som har tatt turen inn til breddene i nærheten av dammen i dag og de måtte flytte seg lenger opp dersom damkrona var ført opp til planlagt høyde.

Øyungdammen-ikke helt fullendt
Det er plutselig mye folk i skogen, men jeg er snart alene igjen når jeg tar meg oppover mot stidelet nedenfor Fagervann. Snøen her er borte nå. Vel fremme er det like morsomt å registrere hvor mange muligheter dette stidelet egentlig gir.

 

Rar som jeg er unner jeg meg gleden av å velge en sti som knapt nok er anvist i stidelet-min ferd går videre på noe som tidligere har vært skiløype, men som nå er umerket-iallefall opp til stidelet til Fagervann. Det er flott å ta seg opp i hogsfeltet som begynner å vokse til igjen.

God tilvekst
Det er fint utsyn nordover mot Liggeren. Øverst forsvinner stien inn i tett skog, men noen har startet arbeide med å klargjøre rødstien til neste år. Jeg passerer kort etter stidelet til Fagervann.



Det flater ut, fortsatt fuktig underlag, men snart er den siste kneika der før det bærer nedover flere km gjennom Turtermarka. Jeg har tilgode å treffe andre her-de fleste tar åpenbart blåstien oppover.


Snart åpner deg seg voldsomt opp og jeg får utsynet over Maridalen-dette vidunderlige stedet på jord-som er belønning nok i seg selv etter 25 km i terrenget.

Utsyn over Maridalen fra Turtermarka
Det går jevnt nedover og jeg passerer helt nederst informasjonsskiltet som beretter om en dramatisk forhistorie da det var brann i Turtermarka.


Jeg løper videre og er snart ved bommen på Hønefoten. Etter det er det en kort transportetappe på asfalt før jeg er ved bilen igjen. 26 km i terrenget og knappe 4,5t bruttotid. Det er godkjent tempo i terrenget. Fremover blir det stadig lengre turer. Jeg trenger mye mengde i ultratempo for å lade opp til XREID, 12-14 juli. Da venter 150 km terrengløp, men med noe mindre høydemeter pr km og fastere underlag.



søndag 5. mai 2013

Vår i Lillomarka

Granberget
Toget tar meg opp til utgangspunktet for dagens løpetur-Movatn. Dette stedet med noen få hundre innbyggere som utgjør ytterkanten mot Nittedal, bare 2 mil fra Oslo sentrum og 1 mil fra Kjelsås.
Egentlig er det to vann-Søndre og Nordre Movatn. Togstasjonen er beliggende ved førstnevnte.
Været er strålende og humøret er godt. Jeg gleder meg til en løpetur gjennom vakre Lillomarka-som er langt mer fredelig enn sin store nabo-Nordmarka. Løypa går forbi Granberget og Karusputten fordi jeg har et håp om at det som måtte være igjen av snø er mindre enn løypa som går om Holåsen.
Jeg jobber altfor mye og det går ut over overskuddet. Beina er stive og tunge opp den bratte mot innledningsvis mot Burås.
Opp fra søndre Movatn
Partiet mot Sinober er mer nordvendt og det betyr mer snø, men det er uvesentlig. Det er godt å være tilbake igjen i Lillomarka.

Snø ved Burås
Stien stiger på mot Ormetjern-dette herlige stedet rett før Sinober. I den siste mota er det nesten like før skiene kan tas i bruk.



Kort etter er jeg ved bredden til Ormetjern. Det er et idyllisk sted og det er flott å være tilbake igjen.

Ormetjern
Jeg har forøvrig aldri sett en orm her, men så har jeg da også kun løpt forbi nordbredden. Kanskje det er orm andre steder rundt vannet?
Sinober er ikke langt unna og jeg tar en velfortjent hvil på vårvarme gressbakker. Stidelet forteller om mange muligheter til stivalg i Lillomarka.


Min løpetur går videre mot Granberget i retning mot Kjelsås. Det er vått og rikelig med snø den første km, men jeg belønnes snart med åpen, flott skog med godt løpeunderlag.

Flott skogsnatur ved Kringletjern
Jeg stortrives. Kroppen har blitt varm, teknikken sitter bedre, naturen er vakker og det er stille og rolig i skogen. Stidelet rett sør for Kringletjern gir retningen videre forbi Granberget og Kjelsås.


Jeg tar meg frem under skogkronene på et underlag som fortsatt er godt dekket snø.
Kort før Granberget passeres forsvinner stien i mektige snølag.



Jeg passerer rett etter vakre Granberget og her ligger fortsatt en mektig samling rotvelter etter fjorårsvinterens kraftige vinder. Stien brekker nedover, terrenget åpner seg og sola får mer tak. Resultatet er mer terreng og mindre snø-jeg gleder meg og nyter løpeturen.
Tempoet går naturlig opp og jeg passerer snart stidelet til Sandermosen.

Stidelet til Sandermosen
 Jeg skal videre rett frem og stien er tydelig, men våt. Vakre Karusputten hilser blidt når jeg løper forbi.

Karusputten
Sykkelsporene har etterhvert blitt tydeligere og det kan jeg forstå. Det er flott terreng å sykle-noe jeg selv har benyttet meg av. Etter en kort stigning bærer det jevnt nedover over våte myrer og fjellpartier til jeg ankommer grusvegen. Den følger jeg litt før det bærer ut i terrenget igjen. Det er åpen, fin furuskog og jeg tar fatt på det siste stykket ned mot veien fra Sandermosen.


Jeg ankommer grusvegen og det blir plutselig mer folksomt. "Halve byen" er åpenbart ute og løper. En kort slurk i Grytebekken før jeg følger vegen ned til Monsetangen. Her gjør jeg kort prosess og følger skiløypa mot Langsetløkka. Det blir rolig igjen-jeg er alene. Nydelig.
Det er greit å løpe og det ligger fortsatt rester av snø tidvis også her.



Jeg passerer blåstien og fortsetter på rødstien mot Langsetløkka. Her har jeg aldri løpt eller vært før. Spennende. Det stiger etterhvert kraftig på før det flater litt ut. Omgivelsene er flotte. Kort etter står jeg ved Langsetløkka.

Langsetløkka
Det er et nydelig sted og det var hyggelig å oppleve det omsider. Jeg løper over løkka, ned bakken og videre frem til parkeringsplassen ved Teknisk museum hvor bilen venter tålmodig på meg.
Godt å være tilbake igjen i Lillomarka.