Rundtur i Nordmarka Syd

Av en eller annen grunn har jeg aldri ankommet Nordmarka fra Sørkedalen noen gang. I dag var det på tide å gjøre noe med det. Været viste seg fra sin beste side og alt lå til rette for en fin dag. Siste fysiske aktivitet inneværende uke var med løpesko på beina så denne gangen gikk rundturen på sykkel. Inn Zinoberveien, nordover fra Grøttumsbråten, forbi Sakariastjernet og frem til Kikuthytta. Hjemturen gikk via Bjørnholt, Skjærsjøen og Maridalen.

Utsyn mot Middagskollen og Barlindhøgda

Min eneste betenkelighet ifm vurderingen av dagens løypevalg var den relativt, lange distansen før jeg var ute i skogen-rett i underkant av 2 mil. Jeg bestemte meg derfor å benytte en annen vei enn hovedveien inn Sørkedalen, beliggende på østsiden av Sørkedalselva-Zinoberveien. Det viste seg å være et klokt valg. Trafikken var fraværende og det ene idylliske stedet etter det andre åpenbarte seg på turen innover. Åpenbart er hest en viktig næring her inne. Jeg rakk knapt å komme forbi en stall før neste meldte seg. Jeg hadde bestemt meg på forhånd for å benytte en liten stikkvei op til Grøttumsbråten som på kartet så ut til å være en smart løsning, men valgte å benytte Zinoberveien helt frem til Sørkedalen landhandel. Stikkveien ble åpenbart benyttet til intensiv trening av hester og jeg hadde svært lite lyst å stifte nærmere bekjentskap med en skapning på 4 ben på flere hundre kilo i full galopp på en smal skogsvei som endatil var i svært dårlig forfatning og hadde en tykk overflate av hestemøkk.
Vipa var i aktivitet på et jorde jeg passerte på veien innover. Det er et sikkert vårtegn og den har nok vært her en god stund allerede. Det er lenge siden jeg har hørt det karakteristiske tonefallet og det er like godt hver gang jeg hører det.
Sørkedalen landhandel åpenbarte seg og det var slutt på å bevege seg fremover i noenlunde flatt terreng. Høydeforskjellen til Sakariastjernet skulle overvinnes og det innebar ca 280 høydemeter fordelt over 5 km. Ingen voldsom stigning, men krevende nok til tider. Av og til føltes det som om bakken aldri tok slutt, men det gjorde den :-) Det var godt og varmt i været og snart la jeg bak meg avkjøringen til Studenterhytta og Kobberhaughytta. En kort stund etter var jeg på toppen og passerte Sakariastjernet. Hytta som ligger like ved veien er et idyllisk lite sted. Veien brekker over og den lange utforkjøringen til nordenden av vestre og østre Fyllingen ligger foran meg. Akkurat her åpner landskapet seg og gir anledning til et rundskue som kan ta pusten fra de fleste. Fra Kikuttoppen rett nord til Kamphaug i vest. Utsikten nytes best fra veikanten med en god kopp kaffe.

Utsyn over Østre Fyllingen mot Kamphaug

Resten av bakken gikk betydelig fortere enn stigningen isted og snart var jeg fremme ved Kikuthytta. Jeg har ikke tenk veldig dypt på årsaken til at jeg velger å stoppe veldig ofte her, men kanskje det skyldes de gode vaflene :-). Iallefall Kikuthytta ligger på et flott sted og det er få ting i livet som er  bedre enn å nyte utsikten sørover mot Kobberhaugene, Storøya og Bjørnholt supplert med noe godt å bite i, litt kaffe mens sola varmer. Det som er rart å tenke på er at det kun er 5 uker siden jeg var her på min siste skitur. Da var det fortsatt helt greit skiføre. I dag er det nesten ikke snø igjen og isdekket på Bjørnsjøen er tynt og i ferd med å sprekke opp.
Skituren var forvrig den siste jeg hadde vinteren 2010/2011 og det var en fin tur i godt selskap. Les mer om den her:
http://jannicke-athletics.blogspot.com/2011/03/enda-en-fin-skitur-i-hyggelig-selskap.html

Etter en stund var jeg på vei sydover igjen. Sykkel er et fint fremkomstmiddel, men for en som løper mye er det litt uvant-det går forbasket mye fortere enn å løpe. Rokken jeg har mellom beina er også fordømt god å sykle på og det er fristende å trøkke på for å få litt fart. En kort stund etter var jeg ved foten av Smalstrømsbakken og der er det ikke fart, men tålmodighet som teller. Bakken er brutal-iallefall føles det sånn. Nøkternt sett skal jeg opp ca 65 høydemeter over 700 meter vei, men det føles likevel godt å nå toppen. Etter denne kraftanstrengelsen går det hurtig fremover. Bjørnholt passeres og snart er jeg fremme der Gamle Nordmarksvei krysser veien fra Hammeren. Det er tid for nedstigningen til Skjærsjøen. Av en eller annen grunn har jeg fått lyst til å trøkke på litt og velger å gi etter for fristelsen. Det er deilig å kjenne at kropp og sykkel fungerer og etter 1t er jeg fremme på dørstokken hjemme. Sykkelen fungerer svært godt. Til å kjøre på grusveier er den utmerket. Noen terrengsykkel er det ikke så det må jeg anskaffe når det blir aktuelt.