På kryss og tvers i Lillomarka

Føtter er et nødvendig onde for å komme frem, men også en kilde til bekymring. Under føttene har vi alle noe som heter fettputer som strekker over fotens lengde og demper støt når foten lander på bakken. Når de blir overbelastet gjør det vondt bak i hælen. I alvorlige tilfeller er det umulig å løpe. Dette fenomenet fikk meg til å instille løpingen i 3 mnd og besøke manuellterapeuten min flere ganger ila denne perioden. Skaden ble jeg fri, men jeg merker symptomene når jeg løper for mye. Dette er en del av årsaken til at jeg løper mye i terrenget. Det er ikke å spøke med. I alvorlige tilfeller kan foten ikke brukes uten betydelige smerter. Det er mao viktig å lytte til føttene. Det er frustrende å kjenne at formen begynner å komme tilbake sakte, men sikker og så kommer også symptomene på en begynnende skade å melde seg. Noen ganger har jeg lyst til å skrike, men det hjelper jo ikke. Rasjonell tenkning må til for å håndtere dette såvel som alt mulig annet. Medisinen er enkel-redusert omfang av løping. Jeg er ikke interessert i lengre skadeavbrekk igjen. Jeg har fått ødelagt både 2011 og 2012 sesongen pga dette. Nå får jeg ta dette rolig og forsiktig. Forhåpentligvis lar det seg gjøre å løpe og øke mengdene over tid.
Idag hentet jeg et par nye sko på postkontoret. Denne typen her:

Inov-8 Ladies Roclite 275 GTX

Det er Gore-Tex sko-jeg foretrekker vanligvis åpne sko, men jeg fikk lyst til å prøve disse.
1025 NOK levert fra England(Prisen i Oslo er ca 1.600 NOK).
 Første turen ut fikk de i dag-gjennom Lillomarka. Jeg skal prøve skoene over tid, men førsteinntrykket etter løpeturen idag er middels feste, lite stabilitet, middels demping(-), god løpefølelse, men langt fra tette.

Movatn var startpunktet som vanlig og bakkene til Sinober er fortsatt tunge, men stadig lettere.

Mot Burås

Det er tørrere underlag enn jeg kan huske på lenge. Kvelden er var og god-det er bortimot optimale løpeforhold. Burås passeres og jeg jobber meg metodisk oppover mot Ormetjern.

Ormetjern

En liten bakke til, over høyden, ned til grinda og opp bakken til Sinober. Tid for en kort pust i bakken. Geitene er kommet ut og beveger seg uforstyrrelig inne i inngjerdingen. De lar seg overhodet ikke affisere av meg-morsomme skapninger.

Jeg løper videre sørover og løpeturen går først til Holåsen hvor jeg skal nyte en av Lillomarkas beste utsyn-kanskje bare overgått av Barlindåsen. Jeg finner etterhvert gode løpelinjer og kommer i en jevn rytme. Snart passerer jeg en imponerende maurtue.

Snart er jeg fremme ved Holåsen og kan nyte utsynet vestover mot Nordmarka.

Jeg blir sittende og nyte kveldsstunden noen minutter. Det er magisk ute i skogen og her er det heldigvis sjelden jeg treffer andre.
Så er det ned til stidelet og her skal jeg ut på en helt ny sti for meg. Den tar meg vestover forbi Veitjern til stien som kommer fra Granberget. Det går etterhver styggbratt ned i Grytedalen og nesten like bratt opp igjen. Like etter får jeg Veitjern på høyre hånd-idyllisk vann.

Så dreier jeg som planlagt inn på stien fra Granberget og får snart smukke Karusputten på venstre hånd. Flyten er god og jeg fyker nedover svabergene mot veien fra Sandermosen-kun avbrutt av noen slurker vann i fristende bekker. Så er det transportetappe resten av veien forbi Monsetangen og frem til bilen ved Kjelsås. Føttene? Joda, jeg kjenner litt til de omtalte vondtene og føttene skal få hvile litt noen dager. Skoene var jevnt gode. Festet var godt(ikke som 212, men dog..) Stabiliteten var sånn der og demping kan du bare glemme.
Løpteturen? Knakende fin.

Travers i Maridalsalpene

Ved Bjørnputten

Umerkede stier jeg ikke har løpt på tidligere er ren nytelse. Heldigvis er jeg overbevist om at det ennå finnes mange der ute. Noen av dem er i Maridalsalpene. Dette herlige området som er urørt av menneskehender. Der naturen får råde mer eller mindre på egenhånd. For en naturinteressert er dette som å komme til himmelen. Roen senker seg med en gang samtidig som jeg stadig overraskes over hvor ulik naturinntrykket er sammenlignet med kultivert natur.
Sett på litt avstand ser kanskje ikke Maridalsalpene særlig imponerende ut, men bak trekronene skjuler det seg mange høydemetre i dype daler, skar og stupbratte sider. Det er relativt enkelt å logge 60 høydemeter pr 1000 meter lengde, og det er på et krevende underlag.
Mer eller mindre hvor jeg snur og vender på det er det brutalt opp dersom jeg vil opp på kollene. Det er imidlertid en åsrygg som byr på en mer jevn stigning i retning Mellomkollen, men da må umerkede stier følges. Spennende!
Bilen parkeres på Mobekken og jeg følger grusvegen en liten bit innover før jeg skjærer inn i skogen og krysser elva.

Det går bratt oppover mot åsryggen på silkemyk skogbunn av fin mose.

 

Jeg er snart oppe på åsryggen og som ventet finner jeg en umerket sti der oppe som tar meg videre i nordlig retning. Den kommer sannsynligvis fra Laulund. Den er ikke mye brukt og vil sannsnyligvis gro igjen dersom ikke ferdselen tar seg opp.

Det er varmt, stien er myk og god å løpe på, skogen er åpen og fin-det er optimale løpeforhold for en dedikert terrengløper. På min vei innover passerer jeg noen gamle tufter med fint utsyn over et myrområde.

Det stiger på og jeg står snart på hovedstien fra Vaggestein. Jeg følger denne mot blåstien til Mellomkollen mens jeg prøver å finne en sti som kan ta meg oppover mot Furumokollen. Det lykkes ikke og jeg tar fatt på blåstien oppover. Her har jeg stort sett kommet i motsatt retning og det gir et annet perspektiv å løpe i andre retningen. Snart er jeg ved stidelet til Skar og Tømte.

Ferden går videre oppover og jeg får snart fint utsyn mot Gaupekollen.

Lenger opp er det også fine utsyn mot Maridalen og Oslo.

Jeg vekselvis løper og går oppover i de bratte motene. Som vanlig tar jeg en kort stopp ved minnesmerket til Bernhard Herre.

Snart er det bare den siste bratte mota som i tillegg har et svært krevende underlag igjen.

Så er det rakt over myra og frem til toppunktet. I dag er det folk her og utsynet kan ikke nytes som vanlig. Jeg slår av en kort prat og løper videre på den umerkede stien forbi Midtkollen og frem til Gaupekollen. Det går bratt ned til Bjørneputten. Her er det stille og det er lett å finne roen i slike, fredefulle omgivelser.

Jeg bruker litt tid mens jeg tar meg rundt vannet. Dette er noe av det fineste Nordmarka kan by på og jeg har ennå til gode å dumpe borti særlig mange andre her inne-takk og pris for det.
Det går bratt opp og like bratt ned til myrpartiet nord for Midtkollen.
En fugl lager et lurveleven når jeg ankommer. Den er åpenbart bekymret for noe-kanskje den har egg eller unger å ta se av.

Løpeturen går videre mot Gaupekollen. Først over noen myrpartier og dernest bratt opp til utsiktspunktet.

Jeg ankommer toppunktet-fortsatt ledig i beina og kan se utover Maridalen.

Utsikten er sublim. Jeg unner meg noen minutter mens den nytes. Løypa er ikke fastsatt på forhånd. Slik blir løpeturen best-når den skapes etter hvert. Jeg løper nedover mot Ramnagrø og tar kort etter av og passerer Syvpyttmyra på min vei mot Hansakollen.

 

Myra er todelt og det er mulig å passere på midten. Det øvrige må en holde seg unna dersom livet er kjært. Liv har gått med her tidligere.
Jeg løper mot Hansakollen og får etterhvert større utfordringer med å finne frem enn jeg forventet. En frodig undervegetasjon gir et litt ugjenkjennelig terreng. Etter noen tid finner jeg toppunktet som er godt skjult inne blant skogkroene.

Nå skal jeg nedover og søker å finne veien jeg har kommet opp tidligere. Terrenget er nesten ikke til å kjenne igjen med all undervegetasjonen. Det viser seg at jeg kommer ned litt for langt inne eller for langt ute ift hhv min vanlig ankomst tidligere og en umerket sti som får nedover i østlig retning.
Det er krevende terreng, men storslått og vakkert.

Tidvis minner nedfarten om klatring, men som forventet ankommer jeg stien til Ramnagrø.

 

Kort passerer jeg tuftene på Ramnagrø, følger tømmerveien en liten bit og dreier av på en umerket sti ned til blåstien mot Movatn. Så er det strake vegen på grus ned til Mobekken og parkeringsplassen der bilen står tålmodig og venter. En knakende, fin løpetur er dessverre over.

Gjensyn med Fagervann

Jeg har sett mange vann i Nordmarka og mange er flotte, men et fåtall er fagre. Fagervann er blant de sistnevnte. Det rare er at vannet ligger høyt hevet over oss andre. Vann ligger vanligvis i senkninger i terrenget, men ikke så med Fagervann. Beliggende på drøyt 400 moh er det drøye 200 høydemetre fra Maridalen før det blå vannspeilet hilser blidt velkommen. Min favorittankomst er via blåstien fra Hønefoten-dvs jeg følger en umerket sti fra Hønefoten og opp til det flater ut ved Båhushøgda. Her får jeg være i fred stort sett.

 Innslaget av furu er stort og det gir åpen og fin skogsnatur-noe jeg setter stor pris på. Kroppen kjennes lettere i dag og det er litt saft i beina på vei oppover motene. Løping i stigninger gir mye styrke og jeg løper mye i moter i terrenget. Jeg erfarer at det må balanseres med rolig løping i terreng med færre høydemeter relativt sett. Det gir meg mulighet til å absorbere stigningstreningen.
Jeg må legge inn noen gåpauser her og der for å redusere omfanget av melkesyredannelse, men det går egentlig kjapt oppover. Ved Båhushøgda kommer jeg inn på blåstien fra Hønefoten og fortsetter over myrpartiet og ned til sørenden av Fagervann. Her er det to muligheter. Blåstien går langsøstbredden, mens en umerket sti går langs vestbredden. I dag velger jeg førstnevnte og får en fin tur langs vannet. Det er en stund siden jeg har vært der og det er godt å være tilbake igjen. Linjer, linjer og linjer-løpelinjer. Min tilnærming til å komme i modus er å løpe mest mulig økonomisk. En viktig del av dette er å finne gode løpelinjer som får meg fremover med minst mulig bruk av energi. En bieffekt er at det krever mye konsentrasjon og får tankene over på kun dette-litt som skyting, uten sammenligning forøvrig. Jeg gleder meg over at overskuddet er på vei tilbake igjen og kjenner bekymret etter om det knirker på det kritiske stedene på kroppen. Vel fremme ved nordenden ved stidelet møter jeg Jotunheimstien og kan titte utover et kveldsstille vann som er mer enn fagert.

En stille stund ved vannbredden og noen slurker med vann og så er jeg på vei tilbake til Hønefoten på rødstien. Den brukes av ytterst få mennesker og er en favoritt hos meg. Du må vite om stien for å finne den. Mot stidelet er det sølete, vått og frodig-herlig! Det blir våtere etter stidelet og etter høydebrekket går det nedover-etterhvert brattere og brattere. Jeg lener meg frem, korter inn steglengden og skyter fart nedover. Det går i hurtigtogsfart over våte røtter, glatte steiner, våt myr og sleip bakke. Før jeg aner det står jeg ved utsiktspunktet og kan se mot Maridalen i sin fulle bredde-en utsikt verd å minnes lenge.

Utsyn på en mer solfylt dag

Jeg skal videre ned og det blir enda brattere. Jeg trøkker skikkelig på og kan glede meg over at teknikken er på god vei tilbake. Skoene jeg bruker er egentlig mengdesko og jeg holder litt tilbake idet festet er litt dårlig, men det får likevel så det griner etter. Før jeg vet ordet av det står jeg bilen på Hønefoten vel fornøyd etter en skikkelig runde i terrenget.

En uke i Juni

Paragliding over Voss

Det må da være fint å sveve 1 km over bakken uten noen bekymringer for annet enn å nyte øyeblikket og naturen. Luft er like mye natur som bakke og paragliding må være en fin sport.
Jeg driver med mye rart og jobben tar meg rundt i Sør-Norge. For tiden er Vestlandet-nærmere bestemt Voss og Bergen mye besøkt. Bergensbanen er en yndet måte å komme seg frem og tilbake på. Det er deilig å sove seg frem til bestemmelsesstedet. Så er det slik at tilfeldighetene gir gleder i hverdagen. Et ekstra stopp på Mjølfjell-dette herlige stedet jeg bare har kastet lange blikk etter når toget haster videre mot Upsete og Gravhalstunnelen.

 

Toget må vente 10 minutter og jeg nyter en stille stund i praktfulle omgivelser. For et herlig sted! Velsignet er den som kan tilbringe mer tid enn det jeg får her i dag.
Dagen er varm og yndefull og det er stille...her. Sjelebot.
Det tar noen minutter å forsere Gravhalstunnelen. Det tok 5 år å bygge den for over 100 år siden. Mye av arbeidet ble gjort for hånd. Det avtvinger respekt. Reinungafjellet var et krevende parti etter Myrdal på vei mot Finse. Det skulle man ikke tro når Reinungavavatnet blinker så fagert nede i dalbunnen.

Øverst i Kleivagjelet er det fjellet som varsler sin ankomst med mye stein. Det står som en kontrast til fjellbjørkeskogen lenger nede, men er like vakkert.

 

Hallingskeid er siste stopp før Finse. Her krever naturen sitt. Det er ikke mer enn 6 år siden et togsett sporet av grunnet store snømengder. Det var også en brann her for 2 år siden og snøoverbygget gikk med. I dag utvides snøoverbygget. I det hele tatt er det mye av traseen mellom Myrdal og Finse som går under snøoverbygg og i tunnel-særlig Finsetunnelen etter Hallingskeid ga større forutsigbarhet i driftssituasjonen vinterstid for toget.

Hallingskeid

Området som jeg betegner Kamphaug er beliggende mellom Hammeren, Nordmarksveien, Øyungen, Turtermarka og Gåslungen. Føttene har fått kjenne på alle de blåmerkede stiene og jeg har begynt å løpe på umerkede stier og utenfor stien.
Skogsvegen som forsvinner oppover mot Nedre Svartkulp når jeg krysser den på vei oppover mot Kamphaug gård har alltid virket forlokkende. Nedre Svartkulp viste seg å være et yndet og fredfullt sted.

Nedre Svartkulp

Stedet bød på enda flere fristelser.. I nordlig retning forsvant det en umerket sti videre oppover og jeg lot meg etterhvert friste såpass mye at jeg løp videre oppover. Det som ser ut som en gammel skiløype/kjerreveg forsvinner etterhvert ut i uberørt natur som jeg ikke har sett i dette området tidligere. Retningen er nord/svakt nordvest og jeg krysser flere, større myrpartier før det stiger på mot delmålet-blåstien fra Kamphaug gård over mot Fagervann. For et herlig sted!

Som om jeg ikke har mer en nok å gjøre har jeg nå besluttet å flytte. Stedet der jeg bor må selvsagt ta seg best mulig ut før det selges og et tiltak er å etablere terrassebord på balkongen. Det ble bra, men jeg forstår ennå ikke at det kan ta 4t å gjøre dette arbeidet :-)

Jeg flytter løypevalgene litt rundt forbi ulike steder i Maridalen-noen ganger i Lillomarka, andre ganger i Turtermarka, så på Kamphaug, rundt Øyungen og indrefileten-Maridalsalpene.
En tur til Øyungen fra Skar gjør meg klar over at Øyungen dam er under utbedring.

Vannspeilet er senket ned en del og jeg benytter anledningen til å ta meg over på nordsiden av demningen der det vanligvis må svømmes for å krysse.

Rallarvegen-stemningsbilder fra en tidlig sommer

På min vei over fjellet fra Voss til Oslo på jobbereise måtte jeg få med meg stemningen langs Rallarvegen og friske opp gode minner fra løpene i 2010 og 2011.
Begynnelsen opp Flåmsdalen er sublim og vi ser utsynet mot øvre del med Kårdal helt øverst.

Etter å ha toget gjennom et krevende fjellparti etter Myrdal stasjon kaster jeg et blikk til venstre og får et flott gjensyn med Kleivagjelet. Her er det lite snø igjen.

På vei mot Hallingskeid ser det ut som om Rallarvegen for en stor del er snøbar, men det ligger mange snøklatter i fjellsidene.

Gleden var alltid stor over å komme opp til Vatnahalsen. Her flatet det ut langs vannet mens Rallarvegen snirklet seg frem i fjellbjørkeskogen frem til stigningene opp mot Kleivagjelet. Etter Kleivagjelet-som er et sublimt sted-var iallefall jeg rimelig sliten. Godt var det da å samle krefter langs flatene før det igjen gikk brutalt oppover mot Hallingskeid-gode minner.
På min ferd med toget idag ser jeg at snømengden tiltar etter Hallingskeid og rett før vi forsvinner inn i Finsetunnelen forsvinner også Rallervegen i snømengdene.

Mitt neste mål hva angår Rallarvegen er å løpe fra Haugastøl til Voss-en strekning på 120 km over en litt lang dag. Jeg tar ikke toget gjennom Gravhalstunnelen, men løper over fjellet. Planen min er å gjøre denne løpeturen før vinteren dette året.

45 dager igjen til XREID

Svartspett

Sommer, sommerregn, gryende form og voksende forhåpninger om gode prestasjoner.
Et mål å jobbe mot disiplinerer-så også med XREID.
Kroppen kjennes lettere(Hurra!) og humøret er stigende. Dagen begynte egentlig i Bergen. Tidlig morgen med sol fra skyfri himmel og en vakker by som våkner til liv. Godt å være til i en slik ramme. Etter 2 dager på farten lå bakkene opp fra Hammeren til Skjærsjøen og ventet på meg. Himmelen endret karakter fra blå til grå og det kom sommerregn ned på en løpssulten kropp.
Godt å løpe lettere kledd en det vinteren gir anledning til. Jeg jobber meg langsomt, men metodisk oppover. Det går lettere enn på lenge. Kroppen responderer bedre på belastningen. 1 km senere er det tid for en kjapp slurk  med vann i favorittbekken på veien til Skjærsjødammen .
Jeg løper videre og får gleden av en flott naturopplevelse idet en Svartspett dukker opp i veikanten. Først tenker jeg at det må være en svarttrost, men den røde hårpryden avslører spetten. Det er en god stund siden naturen var så generøs med sine inntrykk og jeg tar takknemlig imot.
En tømmerbil dukker rett etterpå opp og jeg finner det fornuftig å gi plass mens den passerer.
Bakkene tar etterhvert slutt og jeg klokker inn på damkrona med årsbeste.
Som alltid er Skjærsjøen vakker og en belønning i seg selv.

Inneværende uke logger jeg min første langtur i terrenget siden Maridalen Rundt
http://jannicke-athletics.blogspot.no/2013/04/maridalen-rundt.html

og rundturen jeg hadde i sydlige deler av Nordmarka
http://jannicke-athletics.blogspot.no/2013/05/rundtur-i-nordmarka-syd.html

Nå øker jeg på og løper gjennom kortløypa til NUC fk lørdag-50 km.
http://nordmarka-ultra-challenge.blogspot.no/

Jeg gleder meg som en unge til å se igjen Nordmarka i sin fulle lengde etter en lang vinter.

XREID? Oppkjøringen går som planlagt og jeg ser frem til å fortsette med forberedelsene. Det blir heller ikke mange som deltar første året og det passer meg utmerket.

53 dager igjen til XREID-Lillomarka på langs

Utsyn fra Holåsen

53 dager igjen til XREID..
Kveldens økt gikk i terrenget gjennom Lillomarka-fra Movatn til Kjelsås-via Holåsen og Solemskogen.
Snøen er fordunstet fra skogen og skiløypa er sommerbar på veien opp mot Sinober.

Bakkene mot Ormetjern går greit og snart kan jeg nyte synet av dette praktfulle tjernet dypt inne i skogen.

Det er ikke lenger etter før Sinober er der og jeg kan nyte en kort pust i bakken mens jeg titter fornøyd bort på geitene som er på plass igjen etter vinteren.

Kroppen er tung og råtten, men etterhvert må det vel "løsne". Min utfordring er sannsynligvis at totalbelastningen med en krevende jobb og trening gir lite overskudd, men det er bare sånn det er.
Jeg løper videre mot stidelet ovenfor Granberget. Det er vått underlag etter en del regn i det siste og myggen koser seg i skogen. Heldigvis blir jeg ikke mye plaget. Etter stidelet løper jeg forbi den velkjente maurtua som er tydelig ved stien.

Jeg løper over myrputter og det stiger svak opp mot løypas høyeste punkt Holåsen. Det er en stund siden jeg løp her, men jeg har gledet meg helt siden Movatn til å se utsikten fra Holåsen.
Den er magisk.

Heretter går det nedover. Jeg nyter terrenget, prøver å finne gode linjer og sakte, men sikkert kommer litt av teknikken tilbake igjen. Terrenget i Grytedalen er magisk som alltid.

 

Jeg kommer snart ut på kjerreveien som tar meg videre mot Solemskogen. Et kort bit på terrengsti igjen, litt på grus og så ut i terrenget igjen. Det er godt ute i skogen. Den siste biten mot Solemskogen går på grus.

Solemskogen

Jeg løper videre ned veien mot Grytdalen, tar til venstre et par ganger og så bærer det ned mot Monsetangen. Det er slutt på å være alene fra Monsetangen og inn. Grus er underlaget og utsynet mot Maridalsvannet er flott som alltid. Snart er jeg ved bilen på parkeringsplassen ved Teknisk museum igjen.
Vel, det er lite sprett i kroppen. Jeg håper det retter seg etterhvert. Jeg må få ta tak i nye sko som gir meg litt bedre feste.