Utsyn fra Kikuttoppen mot sørøst over Bjørnsjøen

søndag 22. mars 2015

Maridalen Rundt

Skjærsjøen
Våren er like rundt hjørnet og da blir verden med et langt bedre sted å være for oss som liker å løpe i skogen. Det mangler ikke på fine steder å løpe, men ett av de bedre er Maridalen. Jeg har løpt mye i og rundt denne fantastiske dalen, men de siste 1-2 årene har det blitt noe mindre etter at jeg flyttet litt ut av Oslo. Siste gang jeg hadde løpesko på beina her var ifm løpeturen gjennom Nordmarka i november i fjor. Les mer om den her: Nordmarka i østerled
Det er en god stund siden og gjensynsgleden var derfor stor når jeg parkerte bilen igjen ved Brekke en sen ettermiddag. Med sol og noen timers daglys igjen lå alt til rette for en flott rundtur. I sekken lå også hodelykta til bruk når kvelden etterhvert ville ankomme.
Min lille runde gikk fra Brekke til Låkeberget, mot Ullevålsæter, forbi Skjærsjødammen, opp til Kamphaug og over åsen til Fagervann, ned til Øyungen, ned til Skar, forbi Mobekken, opp til Sandermosen, mot Monsetangen og Kjelsås og deretter til Brekke igjen. En runde på drøye 25,5 km, 650 høydemeter på drøye 3,5t-ved avslutningen på en vakker vårdag.
Det var tidvis mye snø-særlig over Kamphaug, men snøen var hard og fin å løpe på.

Fra jordene rett nord for Brekke
Snøen er på kraftig retur i lavere høyder og en flott dag bringer mange ut i skogen. Kraftig hundeglam får meg til å stoppe opp et kort øyeblikk på stien. Rett etter krysser et rådyr rett foran meg og like etter kommer en hund med kobbelet hengende etter seg-eieren er ikke å se. Jeg er glad i hunder, men slik ansvarsløshet som mange hundeeiere legger for en dag med å ha hunden løs har jeg ingen forståelse for. Vel, kort etter dukker stien inn i skogen og jeg ankommer snart Låkeberget.
Her har noen benyttet vinteren godt og fjernet det meste av undervegetasjonen og tynnet skogen godt ut. Med dette tiltaket er det som var av naturlig skog borte hele veien frem til Ullevålsæter.

Skog ved Låkeberget
Jeg har alltid betydelige utfordringer med å se meningen med slike inngrep, men det er da bedre enn flatehogst som er styggedommen selv. Vel, det er tidvis svært glatte partier oppover, men innslaget av snø gir et bedre feste lenger oppe. Det går jevnt oppover og jeg koser meg oppover de slake stigningene oppover Høgåsen. Jeg krysser skiløypa mellom Sognsvann og Hammeren og den har sett bedre dager.

"Skiløypa" mellom Sognsvann og Hammeren

Oppover Høgåsen

Fornøyd løper
Etterhvert ankommer jeg skiløypa som går fra Sognsvann til Ullevålsæter og her er det skikkelig trått føre.

Krevende forhold for skiløping
En skiløper gjør likevel et tappert forsøk på å komme seg fremover, men blir stående litt resignert på stavene etter en stund. Vi er begge skjønt enige om det har vært bedre dager for skiløping.
Vel, om det ikke går an å skiløpe så er det fint å løpe. Det bærer nedover til Skjærsjøen og her er det også en stund siden jeg var sist. Det er godt å være tilbaken igjen og skue nordover mot Kobberhaugene og Vindernhøgda.

Skjærsjøen
Utallige ganger har jeg løpt "runden" fra Hammeren og opp til Skjærsjødammen. Det er en fin løpetur på drøye 6 km og en fin kveldsøkt som gir flotte naturinntrykk. Den kan forlenges ved å løpe i terrenget på blåstien mot Kamphaug fra Hammeren.
På andre siden er det skikkelig holke på Nordmarksveien. Heldigvis skal jeg bare følge veien noen hundre meter før jeg tar av mot Kamphaug i terrenget.

Isholke
DNThar fått opp nye skilt også som viser vegen videre innover i marka.

Nye skilter
Det er fortsatt endel snø igjen oppover mot Kamphaug, men den er hard og stort sett grei å ta seg frem på.

Mot Kamphaug
Smelting i bekkefaret
"Rød-stidelet" ved Kamphaug
Fornøyd med å kommet godt inn i skogen hvor alt er stille og rolig tar jeg fatt på stigningene opp mot Stutehaugen. Underveis er det godt med påfyll av mat og drikke. Jeg er bedre til å spise enn å drikke. Underlig, før var det motsatt. Ved Rundemyra lenger inne og oppe er alt stille og rolig.

Rundemyra
Det er svært sjelden jeg treffer noen på dette partiet og det er egentlig underlig. Området er flott.
Det er endatil flott utsyn sørover mot sjøen fra utsynspunktet ovenfor Rundemyra.

Utsyn mot sjøen
Lenger oppe og inne begynner skyggene å bli lengre, men det er fortsatt godt å løpe uten lys.
Rød og blåsti skiller lag lenger inne hvor førstnevnte går over Fagervann. Usikker som jeg er på isforholdene velger jeg blåstien. Ikke lenge etter er jeg ved nordenden av Fagervann og kan konstatere at isen sannsynligvis var trygg nok.

Fagervann med is
 Med mat i magen og en kropp som fungerer er alt slik jeg ønsker det under en løpetur.

Fornøyd løper..igjen
Da viser stidelet veien nedover mot Øyungen og nedover er det godt å løpe på hard snø.

Nedover mot Øyungen
Vel nede ved Øyungen er vinteren høyst tilstede fortsatt og det er til og med noe som kan minne om skispor igjen her oppe.

Øyungdammen
Dammen fremstår som enda vakrere etter den nylig utførte rehabiliteringen.

Vakker dam
Jeg har hatt stor glede av terrenget rundt Øyungen. Mange er løpeturene rundt vannet og tilbake igjen til utgangspunktet Skar leir. Les mer om en flott løpetur her: Øyungen Rundt
Gode er minnene også fra en løpetur om høsten. Sublim løpetur en sen høstkveld
Jeg velger den østlige veien ned mot Skar leir og der er det isholke. Tempoet nedover blir derfor moderat, men fordelen er at jeg får med flere inntrykk nedover.

Skarselva

Isskulpturer
Skikkelig holke!
Vel, lenger nede har hogstmaskinen vært travel igjen og jeg kan for første gang se gården Nordbråtan.

Nordbråtan
På min vei mot Mobekken og Sandermosen får jeg anledning til å nyte utsynet mot Maridalsalpene sammen med to geiter som av en eller annen mystisk grunn beiter på frossen mark.

Maridalsalpene i det fjerne
Sola er vel nede og det begynner å bli relativt kjølig ute. Kvelden er imidlertid fin og i den lange og seige bakken fra Mobekken og til Sandermosen stasjon er det på tide med påfyll av mer mat og drikke. Vel fremme på Sandermosen stasjon pågår det tydeligvis byggearbeider. Det virker som et renseanlegg for avløpsvann er under oppføring.
Idet jeg nærmer meg jernbanene begynner det å blinke og pipe kraftig fra overgangen med varsel om at et tog er i ferd med å nærme seg. Jeg stopper opp og nyter synet av et tog i full fart på vei gjennom skogen.

Ved Sandermosen stasjon
 Jeg krysser jernbanesporet, får på meg hodelyka og tar fatt på rødstien gjennom skogen mot Kjelsås.
Det er mørkt og stille i skogen-kun mine egne steg som bryter stillheten. Kjente steder som bringer gode minne passeres. Nå er jeg i Lillomarka og her har jeg hatt mange, flotte løpeopplevelser.
Les mer her om gode løpsopplevelser: Lillomarka-en sommeropplevelse
Jeg tar av ved stidelet ned mot Monsetangen og løper rolig nedover tidvis glatte bakker. Ikke lenge etter er jeg ute ved stien langs Maridalsvannet. Utsynet mot Maridalen er magisk en helt stille kveld hvor disen siger litt inn stedvis nede i dalen. Jeg må rive meg løs for å fortsette løpeturen.
Rett før Kjelsås er noen på vei inn i skogen for å tilbringen kvelden og natten(?) ute.
Bedre kan man ikke ha det. Kort tid er jeg fremme ved bilen på Brekke og kan se tilbake på en flott løpetur rundt Maridalen.



søndag 21. desember 2014

Vinter..omsider

Utsyn fra Grønliåsen mot vest
Vinteren har sakte, men sikkert fått et stadig bedre feste-selv om det mangler litt mer snø før jeg og andre kan finne frem skiene. For ganske nøyaktig 1 år siden hadde jeg den første skituren langs sørenden av Mylla-les mer her: http://jannicke-athletics.blogspot.no/2013/12/endelig-vinter.html
Akkurat nå er det for lite snø også her oppe, men jeg håper det blir litt mer de kommende dagene slik at skiene kan finnes frem.
Med vinteren kommer også et treningsprogram med langt mer styrke for min del. Parallelt reduserer jeg omfanget av løpingen og legger inn skiløping(når snøen forhåpentligvis kommer).
Pr nå er det 2-3 løpeøkter og 2 økter med styrketrening pr uke. I ukene blir det kun korte løpeøkter i mørket på min gode nabo Grønliåsen. Søndagen blir det tid til litt mer og jeg starter alltid dagen med en litt lengre løpeøkt på Grønliåsen eller andre steder i Sørmarka. Det å kunne snøre på seg skoene og bare løpe rett ut i skogen er herlig. På en kort stund er verden helt annerledes.

Sørmarka ved Slettåsen
Denne, flotte åsryggen strekker seg 2-3 km i en nord-sør retning og har en bredde på 0,5-1 km. Med unntak av noen få merkede stier(blå og røde) er det et uttall av umerkede stier som alle er mine favoritter. Etter å ha løpt på kryss og tvers i snart 1,5 år begynner jeg å bli rimelig godt kjent, men det er heldigvis ennå steder jeg ikke har vært også her. Det å være kjent med terrenget og spille på lag med det under løpeturen gjør løpeturen god. Det er også en forutsetning for å kunne løpe på umerkede stier i stummende mørke. Mørke kombinert med litt tåke gjør at det går mer på følelser noen ganger, men jeg finner alltid veien.

Gjeddetjern, Sørmarka, med litt is på seg
Lite snø gjør at det fortsatt er greit å løpe i terrenget her. Jeg bruker alltid de samme skoene som ellers i året. Jeg ser ingen grunn til å kjøpe dyre sko med pigger for å bruke de få dagene det er ekstra ille med is-det er det som regel aldri ute i skogen. Bortkastede penger. Når snøen tar over og gjør løping umulig tar jeg skiene frem. Skiløypa går 20 m unna døra mi. Det ligger en flott skiløype som sporsettes så snart det er nok snø og lys er det frem til 23 om kvelden. Intet slår en kveldstur på ski. I fjor var det dessverre kun en kort periode med tilfredstillende forhold her, men flott så lenge det varte. http://jannicke-athletics.blogspot.no/2014/01/skilping-pa-drstokken.html

Grønliåsen, sørvest
Løpeturen i dag tidlig ble også fin. Knappe 11 km på 1,5t i terrenget er en god start på dagen. På vei nedover stien avslutningsvis måtte jeg også nedpå med rompa, men det hører med.

Grønliåsen, nordøst
Så langt i år har jeg tilbakelagt ca 1.940 km og vært fysisk aktiv i drøye 330 t. Det har mao vært et godt treningsår for meg, men det får jeg si mer om siden.
I morgen er det vintersolverv og da blir dagene igjen lengre. Her jeg sitter er det allerede begynt å skumre over åsen på utsiden.


torsdag 27. november 2014

Nordmarka i østerled

Utsyn mot sør fra Bislingflaka
En hel dag til rådighet i skogen. Bedre en det blir det ikke for meg. I dag(lørdag, 22.11) gikk løpeturen gjennom Nordmarka fra nord til sør fra Mylla dam til Kjelsås på en østlig rute om Bislingflaka, Gjerdingen, Nysætra, Skinnskattberget, Vestre Hakkloa, Kvehøgda, Mellomkollen, Snippen, Barlindåsen og frem til Kjelsås. Hyggelig løpefølge var Kersti Lerkerød og Erik Skahjem.
Det var kommet noe snø, men det var godt farbart ved starten kl 8 om morgenen.

Ved starten på Mylla dam
Bakkene er tunge og seige om mot Bislingflaka, men vel oppe er utsynet mot et lavereliggende skydekke lenger sør magisk.



Mitt håp om frost som ville ha gitt litt bedre bæreevne i bakken blir kun det. Bakken er rimelig bløt på vei nedover mot Syljusæter. Terrenget blir litt ugjenkjennelig i hvit drakt og til og med jeg som har vært her mange ganger må kikke litt ekstra etter et par ganger, men vi kommer greit frem.

Kjersti og Erik på vei nedover

Vel fremme ved Syljusæter slår vi av en prat med en harejeger som har hunden sin ute i terrenget og følger med fra tunet på setra. Stien er god å følge nedover og snart nærmer vi oss Gjerdingen på trillestien.



Etter Gjerdingen er det litt terra incognita for oss alle, men det er jo spennende. På vei mot Nysetra løper vi forbi noe som ser ut som en nedlagt gruve.

Gruve?
Etter Svartvatn dukker det plutselig opp en sau på vegen. Jeg blir bekymret all den tid det åpenbart er en som ikke har blitt med i sankingen, men heldigvis er noen allerede i ferd med å hente den hjem. Når vi løper forbi har det som forhåpentligvis var eieren sine hender rundt rømlingen.
Lenger nede følger jeg ikke helt med og vi tar av litt for tidlig og ender opp ved bredden av Store Daltjuven.

Store Daltjuven
En retur virker lite fristende og etter en liten kartsjekk finner jeg ut av en gammel kjerreveg + litt terreng skal føre oss til blåstien. Jeg må ha hatt en dårlig dag for vi ender opp ved starten på den blåstien vi skulle ha tatt lenger nede etter en liten runde i terrenget. Vel, slik er det noen ganger.
Vi setter kursen sørover og er snart ved tunet på Håndkleputthytta(pussig navn)

Kjersti sjekker om det er noen hjemme

Deretter bærer det svakt oppover før vi igjen krysser en grusveg og tar fatt på stigningen opp mot Skinnskattberget. Den varslede solen kommer aldri, men hva gjør vel det. Tåka skaper trolske steminger og dagen er knallfin.

Høydedrag nord for Bjørnputten
Det flater etterhvert litt ut før det etter en liten stigning blir klart for å ankomme Skinnskattberget. Utsikten, som engang må ha vært der, er litt fraværende, men det er flott likevel og vi må ha noen selfies.

Erik og Kjersti på Skinnskattberget
Etter det bærer det nedover-1,5 km nedoverbakke. Jeg elsker nedoverløping og her er det godt å løpe nedover.

På vei nedover
En vegkryssing til og så er vi ved Hakklokalven. Det er på tide med dagens C-moment, kryssingen av bro nr 1.





Det er så pent her inne at jeg glemmer både tid og sted-noe som innebærer at jeg glemmer å ta av mot øst før neste bro. Her har forøvrig tre fiskere slått leir og har det riktig hjemmekoselig med bålkos mens stengene er trygt plassert på broen.

Broen innerst i Magovika
Vi krysser broen-som vi ikke skulle-og fortsetter frem til Vestre Hakkloa(vi skulle vært på Østre Hakkloa). Vel, det blir noen km grusløping, men snart er vi ved sørenden av Helgeren.

Helgeren, breddfull av vann
 Endelig er det ut i terrenget igjen og det er bare å legge inn kosegiret over Kvehøgda.


Jeg legger kursen mot Tømte gård når vi er nede på Liggeren og vi ankommer Tømte gård etter noen flotte stigninger.

Tømte gård
For å få nok km og opplevelser legger jeg løypa videre gjennom Mellomkollen naturreservat, frem til Snippen, over Barlindåsen, gjennom Lillomarka på umerkede stier, for Solemskogen, Monsetangen og frem til Kjelsås. Innledningsvis er det vakkert ned Mellomkollen naturreservat.


Det er teknisk løping nedover, men stien blir bedre nederst før vi tar av på en umerket sti som knapt er synlig og som tar oss ned til grusvegen fra Mobekken. Ved Snippen er snøen borte og skumringen blir merkbar før vi igjen kommer over "snøgrensen" opp mot Barlindåsen.

Barlindåsen
Lenger fremme på åsryggen er utsynet over Maridalen det beste, men noe redusert i dag pga tåken.

Maridalsvannet i det fjerne
Etter nedstigningen fra åsryggen er det mørkere og jeg finner vegen på umerkede stier som det er noen måneder siden jeg var på sist. Deilig å være tilbake igjen. Etter en stund passerer vi Lille Gryta og da setter Kjersti foten ned og vil ha lys.

Lille Gryta

Lys
Med hodelyktene vel på plass når det gjenstår ca 2-3 km tar vi fatt på resten av løpeturen. Ikke lenge etter er vi vel fremme på Kjelsås og kan se tilbake på en flott løpetur som ganske nøyaktig 50 km.
Bedre kan ikke lørdagen anvendes.