Utsyn fra Kikuttoppen mot sørøst over Bjørnsjøen

søndag 3. mai 2015

Sørmarka på langs

Gaupestein
Hvem trenger reise langt for å løpe i terreng når det ligger rett untenfor dørstokken?
Etter flyttingen til Bjørndal for knappe 2 år siden befinner jeg meg helt i nordenden av Sørmarka.
Frem til nå har jeg utforsket området ned mot Siggerud, Stallerud og Greverud, men det er "langt igjen" til det sørlige ytterpunktet i Sørmarka-hvor nå det måtte være :-)
Min definisjon av det sørlige ytterpunktet idag var Vestby bru ved Enebakk. På løpeturen dit ville jeg passere Grønliåsen, Slettåsen, Verpåasen(..mange åser..i Sørmarka), Mørkåsen, Stunneåsen, Høgesset(morsomt navn), Teigåsen, Gaupesteinsåsen(Hurra), over Mjærskaukollen og ned til Vestby bru. En løpetur på drøyt 35 km, ca 900 høydemeter tilbakelagt på knappe 6t.

Fornøyd løper med Gaupestein i sikte
Løpbarheten var noe av det bedre jeg har opplevd og selv om det er mindre høydeforskjeller i Sørmarka enn hos storebror-Nordmarka-blir det jamen meg høydemeter av det.
Jeg har slitt litt med å bli kvitt en infeksjon i flere måneder og var litt usikker på hvordan kroppen ville respondere på det som ville bli den lengste løpeturen i år så langt. Det gikk relativt greit, men det var lite krefter igjen på slutten. Det er sannsynligvis en kombinasjon av litt lite mengdetrening foreløpig og kanskje litt rester av infeksjonen. Likevel, en fantastisk dag i nytt terreng. Bedre enn det får det ikke blitt.

Start ved Bjørnerud med info om Oldtidsveien over Grønliåsen
Dette var i tidligere tider "hovedveien" til Oslo sørfra. I dag er det kun deler av veien igjen med partiet over Grønliåsen som en av disse. Kirkegårder var det kanskje lite av tidligere all den tid man begravde de døde lans vegfaret. Det er rester av flere gravrøyser langs Oldtidsvegen over Grønliåsen.

Rester av gravrøys
Det er tidvis flott utsyn mot Oslo, Nesodden og Prinsdalen fra stien over åsen.

Nesodden og Oslo i det fjerne

Parti fra stien over Grønliåsen
Grønliåsen er min nærmeste nabo(kun et par min løpetur unna) og jeg har etterhvert blitt svært godt kjent med denne flotte naboen etter å ha løpt på kryss og tvers i nesten 2 år. Fra Bjørnerud er det knappe 4 km over åsryggen.
Ved Hellerasten går ferden vidre litt øst på grusveg frem til Myrertjernet hvor jeg løper opp mot Slettåsen. På veien dit passerer jeg Elgsrud. Det er et idyllisk sted som jeg aldri har sett noen har benyttet med unntak av arkeologene som snudde opp ned på hele området i fjor-ifm utgravinger knyttet til Follobanen. Les mer om våre forfedre her: Oslo's eldste borgere

Elgsrud
Etter Elgsrud går det bratt opp til Slettåsen. På vei opp er det fine utsyn mot nord.

Kneik oppover

Fint utsyn mot nord
Det bærer frem i fin og åpen skog og snart er jeg fremme ved varden ved toppen av Slettåsen.
Høyden her er ca 220 moh. Her der det berg i dagen og det er grunnfjell av gneis med alder på 1500 millioner år-betydelig eldre enn det som finnes i Oslo-området(250 millioner år).

Varden ved toppunktet på Slettåsen
I dette området har jeg vært mye og det er enda litt til før jeg er i "ukjent" terreng. Det bærer bratt ned til Gjeddetjern og videre frem til Siggerud-veien som krysses med andakt. Her kjøres det hurtig! Jeg har livet kjært og ser meg godt om før veien krysses.

Farlig veikrysning!
I god behold på motsatt side konstaterer jeg at stidelet viser veien videre til Skeidarkollen som ligger en bit lenger fremme.

På vei mot Skeidarkollen
Skeidarkollen, som jeg aldri får et glimt av, til tross for at kartet lover at merkingen skal føre meg dit. En skøyer har imidlertid lagt stien over Stunneåsen-forøvrig et idyllisk sted-og Skeidarkollen føres jeg elegant forbi uten å komme innom det.
Vel, det er ennå en stund til og først skal jeg over Verpeåsen-som er første del av terra incognita.

Opp mot Verpåsen
Her er vi inne på Oldtidsveien igjen-den samme som går over Grønliåsen. Etter toppunktet bærer det litt ned og heretter er det virkelig på tide med nøye kartsjekk løpende. Blå- og rødstier dukker opp både her og der og det er avgjørende for å finne veien trygt frem at kartet sjekkes løpende.

Stidele øst for Bukkestjernet
Vest for Bukkekstjernet var det tidligere planer om å anlegge golfbane. Det var endatil planer om motorvei gjennom Sørmarka her. Begge planene møtte solid, lokal motstand og ble heldigvis ikke realisert. Stidelet ved Lauvåsen viser meg veie trygt videre.

Stidele ved Lauvåsen
Det bærer videre sørover og jeg er nå på høyde med Vevelstad lenger vest. Underlaget og løpbarheten er fortreffelig.

Oi, oi, oi
Lenger fremme, ved Allmenningen, er jeg plutselig ved en kjørevei og kart/terreng sjekkes ekstra nøye før jeg finner løypa igjen lenger oppe i bakken. Det bærer fremover på god sti til Midtre Eikjol hvor vegen til Karlsrud krysses.

Idyll ved Midtre Eikjol
Landskapet åpner seg like etter og jeg får et flott utsyn mot flotte Karlsrud gård.

Flott utsyn mot Karlsrud gård
Lenger fremme gjør blåstien et uventet avvik fra kartet og tar meg over Stunneåsen. Ved denne åsen har man funnet spor av de første beboerne i Ski kommune som slo seg ned i det som dengang var havkanten på ca 165 moh for ca 11.000 år siden. Det er flott på toppunktet.

Stunneåsen, 208 moh
Etter Stunneåsen er det så som så med merkingen frem til jeg krysser Rv 154, men et godt kart og ferdigheter i orientering får meg trygt frem forbi Stunner og over åsen og frem til riksveien.

Vakker ås før nedstigning til Jørgenrud
Jeg ankommer den omtalte riksveien og her gjelder det å holde tunga beint i munnen. Først skal Siggerud-veien følges litt mot sør, deretter Rv 154 litt mot øst før jeg tar av på en liten, grusveg mot Skremma. Det bærer oppover og jeg benytter anledningen til å innta næring mens jeg konstaterer at blåmerkingen fordufter som dugg for solen. Kartet må frem igjen og gitt korrekt retning legger jeg avstanden til grunn og konkluderer med at vegen må følges litt til. Ganske riktig, litt lenger fremme dukker det etterlengtede stidelet mot Gaupestein opp.


Etter stidelet bærer det inn- og oppover i det som skal bli løpeturens høydepunkt-Gaupesteinsmarka. Området som ble naturreservat i 2011 ved at 12 grunneiere ble enige om å verne over 6500 mål. Det er også det største, sammenhengende området i Sørmarka med uberørt natur(55 km2). Vi finner også Sørmarkas høyeste punkt her-Mjærskaukollen på 300 moh.

Innover i Gaupesteinsmarka
På grensen til naturreservatet

..fortsettelse følger..

 

mandag 6. april 2015

Vår i Østmarka

Sør-Elvåga
Endelig var det duket for en løpetur i Østmarka igjen. Dagens løpetur startet og sluttet på parkeringsplassen nedenfor Sandbakken. Fra den løp jeg nordover over Sotåsen og frem til Pettersbråtan og krysset mellom Nord og Sør-Elvåga. Videre sørover forbi Nordre og Søndre Skytten, Eriksvann før kursen ble satt østover tilbake til Sandbakken. En fabelaktig runde med stedvis bart og stedvis snø(som var grei å løpe på).

Bakken opp fra parkeringsplassen byr alltid på en realitetsorientering, men det er bare å legge inn krabbegiret så kommer jeg oppover.



Lenger inne er det fortsatt folk ute i det fine været, men det blir de siste jeg ser før jeg er ved Griseputten etter nesten endt runde. Jeg forlater snart rødstien og legger i vei nordover mot Smørholet. Det er godt å løpe på bare og varme svaberg under furutrærne.



Det går ikke an å ha det bedre enn dette tidlig en vakker vårkveld.

Fornøyd løper
Selv om det henger en liten rest av en infeksjon som "slo rot" for 2 mnd siden, er det krefter nok i kroppen til å få meg fremover. Ned i Smørholet er det vinter forsatt.



Det er det også over Sotåsen og det skyldes nok at blåstien ligger på østsiden av åsen. Snøen er imidlertid hard og grei å løpe på. Vel fremme ved stidelet er det fortsatt noen rester av vinter, men den som vil gå på ski her må vel være over gjennomsnittet interessert. Jeg var imidlertid en rusletur ved Solemskogen på lørdag og her var det fortsatt mulig å skiløpe.



Vel fremme ved broen i nordenden av Sør-Elvåga er det like idyllisk som alltid. Det er et vakkert sted. "Isen" på vannene er nok lite bæredyktig og forsvinner vel om ikke altfor lenge. Jeg tar fatt på stigningene som skal ta meg opp til stidelet ovenfor Nordre Skytten.



Nordre Skytten
Her er det fortsatt en del snø som i tillegg er noe løs og jeg blir hensatt til å gå oppover motene inntil bæreeven er reetablert.

Stidele mot Søndre Skytten
Etter en del snø innledningsvis også etter stidelet åpner det seg opp og da får også sola mer tak. Resultatet er bar sti og flott løpbarhet nedover.

Det er så varmt i bakken at jeg ser meg ekstra godt for i tilfellet hoggormen er ute for å "sole" seg.
Overgangen fra snøføre til bart underlag er alltid litt krevende før teknikken er på plass igjen på det bare underlaget. Det å løpe på snø hele vinteren gjør noe med teknikken.

Søndre Skytten

Sørenden av Sør-Elvåga
 I sørenden av Sør-Elvåga løper jeg videre sørover mot Eriksvann. Innledningsvis er det en del snø før jeg ankommer nordenden av Eriksvann.



Broen som går over bekken fra Simmingsmyr har sett bedre dager.



Vel fremme ved Eriksvann er det bare vakkert å løpe langs østsiden.




Ved sørenden av Eriksvann finner jeg stidelet mitt og setter kursen vestover mot Sandbakken.


Utsynet nordover mot Eriksvann er betagende som alltid. Snart blir vel isen borte også her.



Det går bratt opp til Griseputten og deretter over svabergene og ned til Sandbakken hvor alt er stille på tunet.

Sandbakken
Kort etter er jeg ved bilen igjen og kan se tilbake på en flott runde i Østmarka.



søndag 22. mars 2015

Maridalen Rundt

Skjærsjøen
Våren er like rundt hjørnet og da blir verden med et langt bedre sted å være for oss som liker å løpe i skogen. Det mangler ikke på fine steder å løpe, men ett av de bedre er Maridalen. Jeg har løpt mye i og rundt denne fantastiske dalen, men de siste 1-2 årene har det blitt noe mindre etter at jeg flyttet litt ut av Oslo. Siste gang jeg hadde løpesko på beina her var ifm løpeturen gjennom Nordmarka i november i fjor. Les mer om den her: Nordmarka i østerled
Det er en god stund siden og gjensynsgleden var derfor stor når jeg parkerte bilen igjen ved Brekke en sen ettermiddag. Med sol og noen timers daglys igjen lå alt til rette for en flott rundtur. I sekken lå også hodelykta til bruk når kvelden etterhvert ville ankomme.
Min lille runde gikk fra Brekke til Låkeberget, mot Ullevålsæter, forbi Skjærsjødammen, opp til Kamphaug og over åsen til Fagervann, ned til Øyungen, ned til Skar, forbi Mobekken, opp til Sandermosen, mot Monsetangen og Kjelsås og deretter til Brekke igjen. En runde på drøye 25,5 km, 650 høydemeter på drøye 3,5t-ved avslutningen på en vakker vårdag.
Det var tidvis mye snø-særlig over Kamphaug, men snøen var hard og fin å løpe på.

Fra jordene rett nord for Brekke
Snøen er på kraftig retur i lavere høyder og en flott dag bringer mange ut i skogen. Kraftig hundeglam får meg til å stoppe opp et kort øyeblikk på stien. Rett etter krysser et rådyr rett foran meg og like etter kommer en hund med kobbelet hengende etter seg-eieren er ikke å se. Jeg er glad i hunder, men slik ansvarsløshet som mange hundeeiere legger for en dag med å ha hunden løs har jeg ingen forståelse for. Vel, kort etter dukker stien inn i skogen og jeg ankommer snart Låkeberget.
Her har noen benyttet vinteren godt og fjernet det meste av undervegetasjonen og tynnet skogen godt ut. Med dette tiltaket er det som var av naturlig skog borte hele veien frem til Ullevålsæter.

Skog ved Låkeberget
Jeg har alltid betydelige utfordringer med å se meningen med slike inngrep, men det er da bedre enn flatehogst som er styggedommen selv. Vel, det er tidvis svært glatte partier oppover, men innslaget av snø gir et bedre feste lenger oppe. Det går jevnt oppover og jeg koser meg oppover de slake stigningene oppover Høgåsen. Jeg krysser skiløypa mellom Sognsvann og Hammeren og den har sett bedre dager.

"Skiløypa" mellom Sognsvann og Hammeren

Oppover Høgåsen

Fornøyd løper
Etterhvert ankommer jeg skiløypa som går fra Sognsvann til Ullevålsæter og her er det skikkelig trått føre.

Krevende forhold for skiløping
En skiløper gjør likevel et tappert forsøk på å komme seg fremover, men blir stående litt resignert på stavene etter en stund. Vi er begge skjønt enige om det har vært bedre dager for skiløping.
Vel, om det ikke går an å skiløpe så er det fint å løpe. Det bærer nedover til Skjærsjøen og her er det også en stund siden jeg var sist. Det er godt å være tilbaken igjen og skue nordover mot Kobberhaugene og Vindernhøgda.

Skjærsjøen
Utallige ganger har jeg løpt "runden" fra Hammeren og opp til Skjærsjødammen. Det er en fin løpetur på drøye 6 km og en fin kveldsøkt som gir flotte naturinntrykk. Den kan forlenges ved å løpe i terrenget på blåstien mot Kamphaug fra Hammeren.
På andre siden er det skikkelig holke på Nordmarksveien. Heldigvis skal jeg bare følge veien noen hundre meter før jeg tar av mot Kamphaug i terrenget.

Isholke
DNThar fått opp nye skilt også som viser vegen videre innover i marka.

Nye skilter
Det er fortsatt endel snø igjen oppover mot Kamphaug, men den er hard og stort sett grei å ta seg frem på.

Mot Kamphaug
Smelting i bekkefaret
"Rød-stidelet" ved Kamphaug
Fornøyd med å kommet godt inn i skogen hvor alt er stille og rolig tar jeg fatt på stigningene opp mot Stutehaugen. Underveis er det godt med påfyll av mat og drikke. Jeg er bedre til å spise enn å drikke. Underlig, før var det motsatt. Ved Rundemyra lenger inne og oppe er alt stille og rolig.

Rundemyra
Det er svært sjelden jeg treffer noen på dette partiet og det er egentlig underlig. Området er flott.
Det er endatil flott utsyn sørover mot sjøen fra utsynspunktet ovenfor Rundemyra.

Utsyn mot sjøen
Lenger oppe og inne begynner skyggene å bli lengre, men det er fortsatt godt å løpe uten lys.
Rød og blåsti skiller lag lenger inne hvor førstnevnte går over Fagervann. Usikker som jeg er på isforholdene velger jeg blåstien. Ikke lenge etter er jeg ved nordenden av Fagervann og kan konstatere at isen sannsynligvis var trygg nok.

Fagervann med is
 Med mat i magen og en kropp som fungerer er alt slik jeg ønsker det under en løpetur.

Fornøyd løper..igjen
Da viser stidelet veien nedover mot Øyungen og nedover er det godt å løpe på hard snø.

Nedover mot Øyungen
Vel nede ved Øyungen er vinteren høyst tilstede fortsatt og det er til og med noe som kan minne om skispor igjen her oppe.

Øyungdammen
Dammen fremstår som enda vakrere etter den nylig utførte rehabiliteringen.

Vakker dam
Jeg har hatt stor glede av terrenget rundt Øyungen. Mange er løpeturene rundt vannet og tilbake igjen til utgangspunktet Skar leir. Les mer om en flott løpetur her: Øyungen Rundt
Gode er minnene også fra en løpetur om høsten. Sublim løpetur en sen høstkveld
Jeg velger den østlige veien ned mot Skar leir og der er det isholke. Tempoet nedover blir derfor moderat, men fordelen er at jeg får med flere inntrykk nedover.

Skarselva

Isskulpturer
Skikkelig holke!
Vel, lenger nede har hogstmaskinen vært travel igjen og jeg kan for første gang se gården Nordbråtan.

Nordbråtan
På min vei mot Mobekken og Sandermosen får jeg anledning til å nyte utsynet mot Maridalsalpene sammen med to geiter som av en eller annen mystisk grunn beiter på frossen mark.

Maridalsalpene i det fjerne
Sola er vel nede og det begynner å bli relativt kjølig ute. Kvelden er imidlertid fin og i den lange og seige bakken fra Mobekken og til Sandermosen stasjon er det på tide med påfyll av mer mat og drikke. Vel fremme på Sandermosen stasjon pågår det tydeligvis byggearbeider. Det virker som et renseanlegg for avløpsvann er under oppføring.
Idet jeg nærmer meg jernbanene begynner det å blinke og pipe kraftig fra overgangen med varsel om at et tog er i ferd med å nærme seg. Jeg stopper opp og nyter synet av et tog i full fart på vei gjennom skogen.

Ved Sandermosen stasjon
 Jeg krysser jernbanesporet, får på meg hodelyka og tar fatt på rødstien gjennom skogen mot Kjelsås.
Det er mørkt og stille i skogen-kun mine egne steg som bryter stillheten. Kjente steder som bringer gode minne passeres. Nå er jeg i Lillomarka og her har jeg hatt mange, flotte løpeopplevelser.
Les mer her om gode løpsopplevelser: Lillomarka-en sommeropplevelse
Jeg tar av ved stidelet ned mot Monsetangen og løper rolig nedover tidvis glatte bakker. Ikke lenge etter er jeg ute ved stien langs Maridalsvannet. Utsynet mot Maridalen er magisk en helt stille kveld hvor disen siger litt inn stedvis nede i dalen. Jeg må rive meg løs for å fortsette løpeturen.
Rett før Kjelsås er noen på vei inn i skogen for å tilbringen kvelden og natten(?) ute.
Bedre kan man ikke ha det. Kort tid er jeg fremme ved bilen på Brekke og kan se tilbake på en flott løpetur rundt Maridalen.