Utsyn fra Kikuttoppen mot sørøst over Bjørnsjøen

søndag 1. mai 2016

Vårtur i Østmarka

Øst for Nordre Skytten
I dag hadde jeg lyst til å besøke Østmarka igjen med en lengre løpetur. De kortere blir bare i randsonene og det er fint å ha tid til å løpe dypere inn i marka. Start fra Krokhol på et noenlunde tidlig tidspunkt. Dagens løype gikk først nordover mot Sandbakken, deretter Smørholet, over Sotaåsen og frem til Pettersbråtan. Deretter sør og øst mellom Elvåga-vannene, Skytten, Skråbakkhølet, Flyktningeruta til Vangen og deretter Skjelbrei og retur til Krokhol-en løpetur på 24 km, ca 500 hm over ganske nøyaktig 4t.
Etter gårsdagens nedbør var det relativt vått underlag så 212-skoene var et must for å være på den sikre siden. Når jeg løper innover fra Krokhol er allerede dagens golfere iferd med å starte dagens økt.
Golfbanen på Krokhol
Golfbanen er jo blitt riktig fin, men det må jo være et stort arbeide å holde den vedlike. Godt da at besøket synes å være stort. Sekken er på(løpeturen skal jo vare 4t og må mat og utstyr med) og formen er relativt grei når jeg legger i vei innover i rolig tempo(8-9) mot Sandbakken.
Ikke lenge etter(ca 1,5 km) er veidelet der jeg skal ta av til venstre mot Sandbakken.
Sandbakken til venstre og Skjelbrei til høyre
Etappen frem mot Sandbakken fra veidelet har jeg faktisk ikke løpt siden april 2014-også da under en litt lengre tur i Østmarka. Vårtur i Østmarka-2014
Underlaget er helt greit og etter litt stigning flater det ut igjen. Blåsti deler traseen med rødsti.
Litt snø etter snøfallet for noen dager siden ligger det også igjen. Jeg starter relativt godt påkledd i det ikke altfor varme vårværet(+4-6 grader). Innledningsvis er det opphold, men det begynner snart å regne. Hodebåndet bytter derfor fort plass med lua i sekken. Vel fremme på Sandbakken er våre iallefall kommet idet utsatte skilt minner hundeeierne om at hønene er løs. Selv har vertskapet på Sandbakken plassert sine hunder betryggende bak høye gjerder, men det er likevel trygt å bjeffe kraftig mot en løper som bryter formiddagsstillheten. Det blir fort stille når jeg får passert hundegårdene og roen kommer snart tilbake igjen når jeg setter kursen nordover mot Smørholet. Selv om det er noe hogst siden jeg var her sist er det fortsatt mye jomfruelig, åpen furuskog igjen. Det er et løpemiljø som befinner seg høyt opp på listen min over favoritter.
Jeg holder et rolig tempo innover(8-9) og noterer etterhvert at det er nærmere 9 enn 8. Uansett formen er fin og jeg ankommer foten av Sotaåsen ca 1t etter start fra Krokhol. Her kommer "Plankeveien" opp. Den ble anbragt av Karen Cudrio på 1700-tallet for å få til en kortere vei å frakte tømmeret fra Enebakk til Oslo. Les mer om Karen her: Karen Cudrio og Plankeveien
Litt grus får jeg under føttene igjen før jeg nok en gang kan krysse broen helt nord i Sør-Elvåga.
Elvåga-vannene(Nord og Sør) er faktisk en del av drikkevannsforsyningen for Oslo. Vannene renner også faktisk nordover-noe som er relativt sjeldent på Østlandet.
Nord Elvåga
Sør-Elvåga
Vel over broa stiger det litt på før jeg står ved Nordre Skytten-opprinnelig en husmannsplass under Losby.
Vel, jeg etterfyller vannflaskene(vann er det ikke mangel på i dag) og fortsetter løpeturen i stigningene mot Skråbakkhølet. Her deler stien seg i to deler hvorav den ene går mot Vangen. Med et planlagt omfang på 4t i dag velger jeg den traseen i motsetning til alternativet som nordøstover mot Losby. Først krysse Løkebrudalen og her er det like før stien blir borte-den er åpenbart lite brukt.
En hyggelig konsekvens av det er at elgen liker seg her da den får være mer i fred.

Rett etter er jeg fremme ved grusvegen fra Losby. Her går ferden videre i sør/sørøstlig retning og etter litt grus under beina er jeg snart ute i åpen og fin furuskig igjen.
På vei ned mot Løkensetermyrene løper jeg forbi tuftene til Løkensæter.
Fremover til Vange blir det om mulig enda mer vått underlag. Godt er det da at noen omtenksomme sjeler har anbragt noe mer fast å løpe på i våte myrpartier.
Lenger fremme blir det riktig idyllisk ved Steinsjøen.
Fullt så idyllisk var det kanskje ikke en mørk natt i mars 1943 når Max Manus og Gregers Gram ble sluppet ut i fallskjerm og måtte samle sammen utstyret etter påfølgende luftslipp-utstur som skulle brukes bl.a. til sabotasjeaksjoner.
Ikke lenge etter er jeg ved Vangen og legger den ene 110-klokka i sekken. 3t brukstid er for dårlig, men klokka er noen år. Frem kommer gode, gamle 205 som fortsatt klarer ca 6t. I glansdagene var den oppe i 13t. 910-klokka er ødelagt så det ligger an til en investering om ikke lenge.
Vel, jeg setter kursen mot Krokhol, men først skal jeg til Skjelbreia.
Her passerte "Plankeveien" forbi og stedet var serveringssted for plankekjørerne  frem til nåværende Enebakkvei ble etablert i 1865.
Jeg velger blåstien mot Krokhol og får derved stifte bekjentskap med noe gode motbakker frem til stidele ved Tømmerås.
Det blir noen gåpartier oppover-beina begynner å kjenne mengden litt. Deretter er det nedover til jeg treffer grusvegen fra Krokhol som følges tilbake til bilen. En fin runde i Østmarka og en kropp som fungerte rimelig greit, men litt tunge bein på slutten.








mandag 25. april 2016

Sørmarka light

Mot Pinnåsen
Lykkelig er den som har løpbart terreng like i nærheten av bostedet. Slikt lar seg forøvrig også ordne.
Med en noe truende værmelding(snø?) la jeg ut på en favorittrunde i nærområdet på 15 km.
Løypa gikk gjennom Grønliåsen, Sofiemyr, Rundetjern, Greverud, Pinnåsen, Taraldrudåsen og hjem igjen til min egen dørstokk.
En særdeles seiglivet influensa som har ligget og ulmet siden slutten av januar, men aldri slått ut i full blomst har gitt meg redusert kapasitet, men løpe har jeg likevel fått gjort 2-3 ganger i uken med håndbrekket på.
Initielt, i dag, gikk jeg rett på via Doggebu, men først et lite parti på rødstien mot Snipetjern.






Etter litt vått underlag på rødstien fikk jeg nok og søkte høyere lende i åspartiet forbi Doggebu. På vei opp har noen omsorgsfulle mennesker satt ut salt til hjortedyrene.





Doggebu, som er en speiderhytte, ligger lenge fremme. Et fredfullt sted like i nærheten av Fløisbonn og en imøtekommende grunneier som har gitt speiderne anledning til å føre opp tilholdsstedet sitt.
Jeg løper videre og får nå noen km på grussti frem til Greverud før ferden igjen går ut i terrenget.


Ved Greverud
Her skal jeg, takk og lov, ut i skikkelig terreng igjen mot Pinnåsen. Det er vannligvis lite trengsel her og et takknemlig sted å løpe for den som vil ha fred og ro. I brattbakken ned mot E6 har noen lokale, foretaksomme sjeler anbragt en lekepark.


Det er en stund siden jeg har vært her, men brattmotene opp til Pinnåsen er like seige som før.
Godt å legge inn krabbegiret og kjenne at vintertreningen har gitt litt resultater.

Merkingen er det intet å si på og med meg går det bra oppover. Ikke lenge etter passeres toppunktet som for anledningen er fullstendig okupert av en en samling mennesker på søndagstur. Vel forbi toppunktet senker stillheten seg igjen med unntak av litt sus fra E6. Løpbarheten er super som alltid i Sørmarka og jeg trives svært godt. Etter kryssing av E6 tar jeg snart fatt på stigningene over Taraldrudåsen. I mellomtiden har det begynt å snø?, men det er fortsatt godt å være ute.


205-klokka forteller meg at den vil ha mer energi, men det kan jeg ikke gi den før jeg er hjemme. Forhåpentligvis kommer jeg vel hjem uten at den slukner(noe jeg gjør).
Kroppen fungerer fortsatt helt fint og jeg nyter turen over åsen.


Snart er jeg over åsen og det er kun litt grus og asfalt før jeg er ved dørstokken min. Etterhvert har snøværet tiltatt kraftig og det er helt greit å komme seg innendørs.


søndag 15. november 2015

Maridalen rundt + litt til..

Magisk i Lillomarka
Jeg kommer alltid tilbake til Maridalen. Selv ikke det å flytte lenger unna Maridalen får meg til å slutte å løpe i terrenget rundt Maridalen. Dagens runde ble litt lenger enn de forrrige, men beina er pigge av en eller annen grunn og selv om underlaget var noe glatt gikk det greit unna.
Runden: Brekke-Høgåsen-Skjærsjøen-Gåslungen-Tømte gård-Snippen-Lillomarka-Knatten-Kjelsås-Brekke, totalt 31,5 km på ganske nøyaktig 5t, inkludert knappe 700 høydemeter.
Etter starten på Brekke i tett tåke forsvinner jeg relativt raskt ut i skogen på umerkede stier som er nye også for meg. Lenger inne krysses Ankervegen til Steinsrud og jeg tar fatt på de seige stigningene mot Ullevålsæter. Det er frost i bakken!



Tåka ligger tykk nede i Maridalen, men lenger opp hvor jeg befinner meg er det klart, men kaldt.
Blå/rødstien over Høgåsen har jeg løpt mange ganger, men den var aldri så fin som de første årene før hogstmaskinen vandaliserte området oppover. Det går jevnt oppover og ikke lenge etter kan jeg nyte utsynet nordover fra Skjærsjødammen-som jeg har gjort så mange ganger tidligere.



De beste løpeturene blir til underveis og min opprinnelige tanke om å løpe via Kamphaug erstattes av en rødstien mot Gåslungen i lia nedenfor Kamphaug. Her har jeg faktisk aldri løpt eller skiløpt og stien viser seg å bli et hyggelig bekjentskap som tar meg slakt oppover på et ikke altfor fuktig underlag.



Røstien tar meg opp til blåstien rett øst for Kamphaugåsen-som jeg følger tilbake litt tilbake mot Kamphaug før jeg dreier rett nord over selve Kamphaugåsen. Det er stille og rolig i skogen og selv om det er svært kjølig nyter jeg dagen og løpeturen. Svarttjern gir meg et magisk øyeblikk når jeg passerer på vei mot Gåslungen.


Dagen er enda bedre når den glisne vintervegetasjonen tillater et glimt at det mysitiske Langvann.



På høyde med Nygårdsbråtan entrer jeg grusvegen som skal følges til Nordre Korsmomyr hvor jeg tar av til Tømte gård. På vei ditt er inntrykkene mange og fine.

Rottungen

Helvetesfoss

Liggeren

Tømte gård

Valgets kvaler innhenter meg igjen ved Tømte gård. Etter kort betekningstid løper jeg nedover blåstien som passerer forbi Tømtehyttene og nedover til Dølebråtbekken. Dette er naturreservat og nedløpingen er som alltid praktfull. Teknikken kommer godt med på svært krevende underlag.




Lenger nede føler jeg en umerket sti langs Dølebråtbekken som en gang i fjern fortid var rødsti.



Med ett er jeg som planlagt på en gammel kjerreveg rett nord for Vaggesteinsåsen og derfra er det bare Burmaveien + litt blåsti før jeg kan løpe gjennom tunnelen ved Snippen.



Ved Snippen er det også mange muligheter for veivalg videre, men jeg søker skogens ro og etter en kort runde på grus forbi Skillingsdalen skjærer jeg ut i terrenget på en umerket sti som tar meg oppover mot Barlindåsen. Underveis har gleden av å bli angrepet av løse hunder-HVORFOR I ALL VERDEN KAN IKKE HUNDEIERNE HA KONTROLL PÅ DYRET SITT??
Vel, snart er jeg på blåstien en knapp km sør for Barlindåsen og finner favorittstien min igjen. Den er umerket og følger høydedraget rett vest for Styggedalen og tar meg til blåstien rett sør for Styggedalsputtane. Styggedalen ser interessant ut på kartet. Det skal i teorien være mulig å følge den fra Skillingsdalen og ned til samme punktet jeg ankommer.
Den lave solen og fuktigheten i bakken skaper magiske øyeblikk når jeg løper nedover.



I dag har jeg forøvrig vært disiplinert og inntatt næring som planlagt og da blir løpeturen mer givende. Lille Gryta gir meg et uforglemmelig øyeblikk idet jeg passerer på vei opp mot Kampen.



Vel opp på Kampen er utsynet flott som alltid.



Kampen er på drøye 300 meter og det er like morsomt hver gang å løpe ned den bratte kneika til Monsetangen på den umerkede stien. På en knapp km skal det løpes ned drøye 100 meter.



Etter Monsetangen er det et kort parti på rødsti før jeg følger blåstien til Kjelsås og kan snart nyte utsynet nordover over Maridalsvannet.



Beina begynner å bli fornøyde etter drøye 3 mil i skogen og det er godt å ankomme bilen på Brekke etter ferdig "runde"

Fornøyd løper



søndag 8. november 2015

Lillomarka på kryss og tvers

På Holåsen..dagens høyeste punkt
Lillomarka kommer jeg stadig tilbake til. Det er gode grunner til det. Den er lett tilgjengelig, passe stor, full av merkede og umerkede stier, terrenget er altfra krevende til lett, det er ikke altfor stor trengsel og skogsnaturen er flott. I dag var planen å løpe litt på kryss og tvers med hovedretning nordover inntil jeg fant det for godt å dreie sørover igjen.
Utgangspunktet mitt var Kjelsås som det er de fleste ganger. Innfallsmetoden er en tilnærming jeg liker bedre og bedre når det gjelder løpeturer i skogen. Når jeg gjorde meg klar ved bilen fikk jeg en ubehendig lyst til å legge første etappe opp til Grefsenkollen-utsikten der er fenomenal over Oslo og det er passe bratt opp ditt. Turens begynnelse gikk derfor først gjennom morgenstille Kjelsåsgater langs Myrervegen før jeg tok "snarveien" opp en lokal bratt trapp for å komme raskt opp.

Snarveien
Snarveien var såpeglatt så jeg var ytterst forsiktig på vei oppover. Vel oppe får jeg første belønningen i form av en flott utsikt over Oslo.


Ferden videre går for en stor del på veien oppover-bare avbrutt av et kort stiparti før jeg er vel oppe ved restauranten på toppen. Beholdningen her er utelukkende utsikten.

Fjorden i det fjerne
Stoppen på toppunktet blir kort. Jeg løper til den umerkede stien som tar meg nedover til Trollvannsstua. Et mer idyllisk sted skal du lete lenge etter i Oslo.

Trollvann
Stien videre nordover tar meg forbi Lachmannsfjell. Det store spørsmålet er på hvilken side av fjellet jeg skal løpe. Stidelet lenger opp i bakken gir meg nemlig to muligheter.

Høyre eller venstre?
Full av oppdagertrang som jeg er i dag tar jeg selvsagt til venstre-på en ny og for meg ukjent sti. Den tar meg fremover mot Solemskogen på vestsiden av Lachmannsfjell. Her har jeg ikke vært før og benytter selvfølgelig anledningen til å løpe feil to ganger. Min unnskyldning får være dårlig merking(latter). Etter å tatt orienteringen litt mer alvorlig løser det seg og jeg befinner meg plutselig på en litt luftig sti med flott utsyn mot Maridalen. Hvorfor har jeg ikke vært her før?


Lenger fremme, rett etter Kringlefjell, er jeg med ett ved nordenden av Langevann.
Stemningen her inne en tidlig søndagsmorgen er magisk.

Langevann
Mitt andre alternativ rett etter Trollvann ville bragt meg ned ved sørenden av Langevann og på kortere tid, men det ville ikke vært så spennende!
Ved passering av Linderudkollen er det store forandringer idet en anleggsveg er etablert på det som tidligere var en blåsti. Jeg er mer enn glad for å legge forandringene bak meg og nyte de fine lysstemningene som en lav vintersol gir når bakken er mettet av fuktighet.


Bakken ja..fuktig, men ikke sørpete. Resultatet er bare våte bein, men med åpne sko og gode sokker blir løpeturen bra. Jeg forlater "sivilisasjonen" ved Revlitjern og tar fatt på stigningene mot Holåsen.
Mange ganger har jeg løpt denne stien-mest i motsatt retning-og det er morsomt å løpe andre veien.


video

Rett nord for Grytedalen er det mye vindfall som bildene overfor viser. Stien er imidlertid god og tar meg trygt frem under store stokker og langs en stri bekk. Noen stigninger til så er jeg på toppunktet av Holåsen. Utsynet her er vakkert som alltid og det er altfor lenge siden sist.

Utsyn fra Holåsen
Jeg har også husket på å spise en av brødskivene jeg tok meg og det er ikke dårlig. Det blir også den eneste. Etter den er det så mange inntrykk at jeg glemmer helt å spise og først kommer i tanker om det igjen når det er kort tid igjen av løpeturen. Vel, etter Holåsen er det litt opp og frem så er jeg på høyde med Granberget. Det smeller kraftig fra et rifleskudd i skogen lenger fremme og kanskje er det en elg som har måttet bøte med livet? Mine tanker om en dreining mot Sørskogen termineres når jeg hører lyden av skuddet som kommer fra samme retning. Vel har jeg ikke pels og store ører, men det er best å holde seg unna jaktlaget. Jeg dreier av sørover og løper forbi Granberget nedover.

Retning Kjelsås!
Stemningen på høyde med Granberget er akkurat like magisk som jeg husker den.


Det bærer videre nedover på utmerket, men våt sti. Den lave sola står rett mot meg og gjør det litt krevende å se hvor foten skal settes, men jeg har løpt her utallige ganger tidligere og det gjør det litt tryggere. Løpeturen idag er forøvrig ukens eneste som foregår i dagslys. Mine andre løpeturer finner sted om kvelden etter jobb og nå er det definitivt mørkt. Hodelykta er derfor helt nødvendig, men ettersom jeg liker løping på umerkede stier er det klart en fordel å ha løpt på disse tidligere.
Lenger sør hilser Karusputten blidt når jeg passerer.


Svabergene nedover er svært våte, men med 212 på beina går det så det suser nedover. Merkelig hvor godt festet er på disse skoene sammenlignet med både 255, 280 og 295. Hvorfor i all verden kan ikke Innov gjøre noe fornuftig også med de andre modellene??
Lenger nede får jeg et infall igjen og skjærer ut i terrenget på en umerket sti som etter mine beregninger skal ta meg til tjernet Lille Gryta. Stien er mer enn god og en liten stund etter er jeg ved nordenden av det flotte tjernet.

Lille Gryta
 Jeg følger blåstien nedover mot Solemskogen og tar rødstien ned mot Monsetangen. Litt ende i bakken ser jeg en sti som går oppover igjen. Den får jeg selvfølgelig lyst til å utforske og den tar meg rett opp til Kringla så da er ringen nesten sluttet :-).
Ferden videre går ned til Kjelsås og bilen. En riktig så fin løpetur er dessverre over og jeg er tilfreds med å ha "skrapet sammen" drøyt 20 km og 500 høydemeter på drøye 3t og 15 min.