Utsyn fra Kikuttoppen mot sørøst over Bjørnsjøen

søndag 19. oktober 2014

Snart vinter..

Gørjehøgda
Tid for innhenting av poster etter årets NUC..Skjøt, poster, det er en postplakat og en postskjerm som begge skal fortelle deltakeren at han/hun er på rett vei. Etter å ha hatt NUC "på maten" i en lang periode var det godt med en pause, men nå MÅTTE jeg tilbake til Nordmarka igjen.
Dagens løpetur startet og sluttet på Skar, til sjekkpunkt Øyungen, Liggeren gård, Kvæhøgda, Gørjehøgda, rundt Helgeren, rødtstien langs Tiurlieiksvegen, Rottungen, vestsiden av Øyungen og ned til Skar igjen.En flott løpetur på svært vått underlag, men oppholdsvær.
På Skar var det åpenbart øvelse for nødetatene når jeg ankom. En salig blanding av politi, ambulanse og bikkjegneldring. Lenger oppe, ved Øytungen dam, lå markørene i et større antall og vi får tro det ble en fin øvelse. Godt å legge det hele bak seg i de seige bakkene mot sjekkpunkt Øyungen.

"Stien" i våt tilstand
Her har jeg vært et utall ganger og jeg kunne sikkert løpt med bind for øynene. Det er likevel stadig noe nytt å se, men i dag må mye av oppmerksomheten rettes mot hvor jeg setter føttene. Det er såpeglatt og underlaget oppover her er krevende.

På vei oppover
Jeg finner en grei løpsrytme og er snart fremme ved stidelet som utgjør sjekkpunkt Øyungen.

Sjekkpunkt Øyungen
Her viser det seg at "noen" allerede har fjernet postmaterialet og jeg håper bare at de virkelig har tatt det med seg og ikke bare kastet det fra seg et eller annet sted i skogen. Et lite søk er resultatløst og jeg løper videre mot neste sjekkpunkt. Irriterende at noen åpenbart ikke kan la være å ødelegge for andre.
Det skal imidlertid ikke bli siste gangen jeg opplever dette i dag. Begge postene på hver side av Helgeren er borte. Underlig..Hvem kan ha nytte av å fjerne disse??
Langs Øyungen er det vakkert som alltid og jeg nyter løpeturen langs østsiden.

Øyungen,  oi, oi oi.
 Dette flotte vannet har jeg løpt rundt mange ganger og favorittvarianten er å løpe i skumring og mørke, gjerne senhøstes, uten lys. Det gir en helt spesiell kontakt med skogen. Om vinteren er måneskinnsturer på ski over vannet en annen favoritt-selvsagt uten lys. I fjor vinter bar ikke isen, men vi får håpe på kaldere vinter dette året.
Lenger fremme dukker snart Liggeren gård opp hvor neste sjekkpunkt står i stidelet.

Liggeren gård
Her er det foretatt flatehogst slik at gården har blitt godt synlig fra vegen. Hogstmaskinen har også tatt litt oppover og blåstien er godt eksponert noen hundre meter før den forsvinner inn i skogen.
Jeg tar en snartur opp og henter posten ved Kvehøgda før jeg fortsetter oppover mot Gørjehøgda.
På vei oppover den styggbratte mota dukker tidlige forvarsler om vinter opp.

Årets første snøklump
Den får selskap av flere lenger opp. Kanskje ikke så rart. Gørjehøgda er nesten 500 moh og et stykke inn fra kysten.

På vei mot Gørjehøgda
Lenger opp kan jeg glede meg over at posten fortsatt er der og den ligger snart trygt i sekken min.
Utsynet nordover lenger fremme idet jeg løper nedover mot Helgeren er ikke all verden i dag, men fint likevel.



Bakkene går greit unna til tross for svært glatt underlag og etter litt grus under beina et kort øyeblikk er jeg på vei oppover mot Fuglemyrhøgda. Her er det flott som alltid.

På vei oppover mot Fuglemyrhøgda
Vel fremme på toppunktet viser det seg at postplakaten er fjernet. Det rare er at en av deltakerne fortalte meg løpsdagen at den ikke var der på løpsdagen. Underfundig..Jeg satte den ut onsdag ettermiddag og på løpsdagen 3 dager etter var den fjernet. Hva er det som skjer i området rundt Helgeren?

Fuglemyra
Vel, løpeturen er grei nok den og på veien innover til nordsiden av Helgeren treffer jeg både på Storfugl og Ravn. Stien er relativt "fersk", men blåmerkene er mange og det er bare å legge inn kosegiret og nyte løpeturen i den åpne furuskogen.

Bare å nyte...
Vestsiden er tettere og tidvis "dyster", men fin på sin måte. Jeg passerer Sølvvika og tar fatt på turen "ut" mot Sandvika og Fortjernsbråten.

Sølvvika
Det er tidvis som å løpe i et bekkefar, men alt har sin sjarm.

"Stien" rett nord for Båtvika
Det slår meg alltid hvor stille og rolig det er her inne..nesten "dystert". Jeg treffer sjelden noen her inne, men løper forbi en rett før Fortjernsbråten i dag.
Posten i Sandvika er også fjernet..Du verden..Trøsten får være flotte utsyn mot Helgeren.


Ved Fortjernsbråten er alt som det skal være og posten ligger snart trygt i sekken i min. Med det har jeg vært innom alle dagens poster og kan være litt fri ift stivalg mot Skar igjen. Egentlig er rødstien langs "vestbredden" av Myrtjernet en favoritt, men det er for mye vann til at jeg ser det som sannsynlig at stien er farbar. Det skal ikke mye til før løping må bli til svømming her og vannet er i overkant kaldt nå. Ferden går derfor på rødstien gjennom Middagsdalen og videre på Tiurleikvegen før jeg dreier ned til Rottungen.

Skaret øverst i Middagsdalen

Rottungen
Jeg følger grusvegen en kort bit før jeg igjen tar ut på blåstien som går langs vestsiden av Øyungen.
Ved Rottungen er det folksomt igjen og før jeg vet ordet av står det en flott Schaefer-hund på siden av meg. Den er tillitsfull, rolig og lar seg villig kose litt med. Det er flott, voksen hannhund og jeg kjenner lysten på hund brått kommer tilbake-jeg har hatt 5 av den typen tidligere. Jeg løper videre og hunden kommer straks etter og vi hilser igjen før jeg stryker ut i skogen. Møtet med hunden var dagens høydepunkt.
Vestsiden av Øyungen er vakker som alltid og jeg nyter løpeturen selv om jeg må nedpå idet foten settes på en i overkant, glatt trerot.

Vakre Øyungen
Snart er jeg ved grusvegen som tar meg den siste biten ned til Skar leir igjen. Vel fremme ved bilen kan jeg se tilbake på en fin løpetur i et svært vått terreng. Egentlig burde det vel vært vinter nå, men jeg nyter barmarkssesongen så lenge den varer. Drøyt 26 km på 4,5 t forteller meg at formen er grei nok selv om det føltes tungt tidvis.



søndag 28. september 2014

Nordmarka Ultra Challenge 2014-Løpsleders beretning


Årets løp ble gjennomført under flotte forhold med rekordstor deltakelse. Det ble levert flotte prestasjoner på alle distanser og svært mange kunne fortelle om flotte løpsopplevelser på sin løpetur gjennom Nordmarka. Vi, som arrangerer dette løpet-det 4 i rekken-er svært glad for slike tilbakemeldinger.
Distansen som skulle vise seg, ikke uventet, å bli svært krevende var NUC 100. Vi hadde 25 påmeldte og av disse startet 19. Når sluttstreken var satt var det 9 som hadde gjennomført med godkjent løp.
John Henry Strupstad ble vinner i herreklassen med en sluttid på litt over 15t, noe som innebærer en gjennomsnittshastighet på ca 6,7 km/t gjennom noe av det mest krevende terrenget Nordmarka kan by på med de først 6-7 timene i mørke. Det er en sterk sluttid.

John med kun få meter igjen av sine 100 km
John Henry kunne fortelle om trolsk natur i stummende mørke på smale stier. Et slikt langt løp byr på opp og nedturer og den største kom kanskje etter 62 km ved Sandungen litt før kl 09:00 lørdag morgen. Da var det duket for etappen over Kikutmassivet som er krevende nok. Neste mann bak der igjen var Henrik Kvisgård som passerte Sandungen 1t 40 m etter John Henry. John Henry bet tennene sammen og fullførte løpet på en måte som imponerte oss alle.
Ved Sandungen var også antall deltakere på distansen redusert med 5 til 14.
Henrik, som da var nr 2, ble til slutt nr 3 på distansen etter et flott løp.

Henrik Kvisgård med flott 3. plass
Henrik er Nordmarsentusiast på sin hals og har vært deltaker hvert år siden 2012.
Arve Haugland og Martin Hauge Nilsen har løpt i terreng før, løp lenge sammen før Arve dro ifra og fullførte på en flott 2. plass mens Martin ble nr 6.

Martin og Arve
På kvinnesiden knivet lenge Kjersti Lerkerød og Monica Strand om førsteplassen og i mål skilte det bare noe få minutter i Kjersti sitt favør. Monica var like blid for det og kunne fortelle om en sublim løpetur gjennom flott Nordmarksnatur.

Monica med flott 2.plass

I NUC 54 var deltakerantallet større. Det var påmeldt 54, hvorav 46 startet. Etter endt løp var det 33 som fikk godkjent løp, noe som er på nivå med fjoråret. Det var fullt fart allerede fra start og en gruppe på 5 personer, med vinneren-Harald Skarpeteig i spissen-passerte første sjekkpunkt først.
Blant disse var Robert Hansen, som skulle vært med i fjorårets løp, men som da ble skadet i forkant og ikke kunne delta. Robert fullførte årets løp, men tapte mye tid på årets løp pga feilløping mellom Damtangen og Kobberhaugene. Han kom likevel i mål på en flott 7 plass.
Harald Skarpeteig, Luca Roncoroni og Felix Haug knivet hardt helt til mål og de endte alle langt oppe på resultatlistene.

Felix, Harald og Luca
Ingvill Fauske vant kvinneklassen like foran Turid Sunde med Britt Paulsen på 3.plass.
Marte Pedersen, som vant fjorårets NUC 54, var med, men fikk et uhell tidlig i løpet, ble skadet og valgte å stå av.

Ingvill med pappa, Oddvar Fauske, som også deltok
Ingvill var også med i fjorårets løp og leverte gode prestasjoner også der.

De fleste av dem som valgte å avbryte løpet kom seg hjem ved egen hjelp, men Paul Machin trådte kraftig over ved Spålen og måtte hentes ved Katnosa dam med ambulanse. Martin Olafsen, en annen deltaker på distansen, hjalp Paul 7 km frem til Katnosa dam og fikk skaffet hjelp. Dette påvirket klart sluttiden til Martin, men han handlet helt rett og bistod en annen deltaker i nød.
Martin kom likevel inn til en god tid med godkjent løp og har allerede reservert plass på NUC 100 i 2015. Han får start nr 1. Martin har forøvrig fullført NUC 82 i 2012 og deltok i NUC 2011 i 2011.

Martin Olafsen
Espen og Stian Kristiansen-som begge deltok i fjorårets NUC 54 og leverte gode prestasjoner der-var også med i årets løp og løp sammen lenge, men Stian kom i mål klart bedre enn fjoråret med Espen på nivå med fjoråret.

Stian og Espen-like blide etter 54 km i skogen

I NUC 26 var det 10 påmeldte, 8 startende og 8 fullførte. Vinner av herreklassen ble Håvard Bakken mens Synne Berger vant kvinneklassen.

Fra starten på NUC 26
Arrangementet under ett er vi svært fornøyd med. De mange, gode, tilbakemeldingene fra deltakerne varmer og forteller oss at vi har funnet et konsept som gir mange gode løpsopplevelser. Da har vi oppnådd det som var en av de viktigste målsettingene med løpet.
Været var igjen bra, jeg hadde nesten sagt som vanlig og arrangementsavviklingen gikk greit.
Tidtakingen med live-visning var et klart fremskritt, noe jeg oppfattet at både deltakere og publikum var fornøyd med.
Jeg takker for i år og håper å se dere alle på startstreken også neste år.

Jannicke Bergh
Løpsleder
NUC






mandag 22. september 2014

Drømmedag i marka

Utsyn fra Kjerkeberget
En våt dag innledningsvis og avslutningsvis og noe lavere temperatur enn det vi har vært vant med i den varme årstiden i år, skulle kanskje ikke tilsi forutsetningene er på plass for en fin løpetur. Men, joda, været var greit det og jeg liker noe lavere temperaturer når jeg løper så det ble en greit match.
Knappe 49 km fra Mylla dam til Kjelsås, stille og rolig i skogen(nesten alene hele tiden), en kropp som fungerer og flotte naturopplevelser. Det er oppskriften på en drømme dag for meg i marka.
Anledningen var utsetting av flere poster ifm årets NUC. Jeg hadde dekket frem til Roensætra og idag skulle postene videre frem til og med Kamphaug settes ut.
Postene har ingen annen funksjon enn å fortelle deltakerne at de er på rett vei-tidtakingen går automatisk-men det kan jo være hyggelig å vite at man har gjort noe riktig hva angår navigasjon.
Min løpetur gikk fra Mylla dam, over Bislingflaka, forbi Syljusæter, Gjerdingen, Katnoshøgda, Katnosdammen, Kjerkeberget, Sandungen, Kikuttoppen, Damtangen, Kobberhaugene, Bjørnsjøhelvete, Kamphaug, Skjærsjødammen, Hammeren, Låkeberget, Brekke og til Kjelsås hvor bilen stod tålmodig og ventet på meg.
Drosjen stod og ventet på meg på Grua og det bragte meg til Mylla dam på rekordtid og jeg kunne påbegynne løpeturen mot Kjelsås kort etter 8-alltid en fordel med en tidlig start.

Tidlig og våt start på Mylla dam
Stien til venstre går til Bislingsætra og er "stien" til NUC 100, mens stien til høyre går til Åssjøsætra og er "stien" til NUC 54. Begge byr på en kraftig stigning innledningsvis og med det en solid realitetsorientering til de som setter i vei. Jeg har aldri klar å bli enig med meg selv hvem som er "verst". Mitt valg i dag var til venstre all den tid jeg skulle opp til Bislingflaka.

Rett opp!
Lenger opp kommer jeg inn på veien til Bislingen fjellstue som har vært nedlagt i en del år. Hovedbygningen er preget av omfattende hærverk og er en fare for omgivelsene.

Bislingen fjellstue
Jeg får alltid assosiasjoner til Hotell Overlook i "Ondskapens hotell" hver gang jeg passerer stedet. Jeg er ikke skvetten, men en natt innvendig ville jeg betakke meg for.
Stedet har også eget skitrekk og det er store parkeringsarealer.

Skitrekket
Vel, jeg blir ikke lenge og etter å ha konstatert at posten jeg tidligere satte ut på Bislingflaka fortsatt er der, setter jeg kursen videre sørover og nedover. Høyere enn Bislingflaka(691 moh) kommer jeg ikke i dag. Det er godt å løpe nedover på svabergene.



Regnet gjør at friksjonen mellom underlag og sko reduseres og det er viktig å ha sko med godt grep. Selv har jeg bare funnet en skomodell som gir tilfredstillende grep under slike forhold og det er Innov 8-X-Talon 212-dvs ikke årets modell, men foregående år.
Selv kjøpte jeg Innov 8-Roclite 312 nylig og de satt på beina i dag.



Skoene er relativt lette, har liten dropp, godt overlær, grei demping, men sånn der stabilitet. Grepet er litt over middels og ikke i nærheten av 212-hvorfor kan man ikke få til tilsvarende grep også på andre modeller?? Og, ja, det er Gore-Tex, som ikke er en fordel i terrenget. Skoene fungerer som "svamper" etter en innledende periode med motstandsdyktighet mot vannn-som i dag holdt til ca 1 km etter Bislingflaka. Dette viste jeg om slik at ullsokkene på beina var en ubetinget fordel.
Det går radig nedover meg meg. Jeg finner en god løpsrytme i regnværet og passer meg godt for såpeglatte steiner og røtter. Snart er jeg på tunet til Syljusæter hvor jeg kan konstatere at posten er på plass også her.

Syljusæter
Stidelet på tunet litt nedenfor hytta har DNT fått på plass igjen og det gjør det mye lettere å finne veien for alle som ikke er lokalkjente som meg.

Stidelet til høyre for hytta, omtrent midt i bildet
Min vei videre gikk på en ny sti(Hurra) som bragte meg ned til Gjerdingen hvor jeg fulgte veien før det bar ut i terrenget igjen og frem til dammen i østenden av Gjerdingen.

Gjerdingdammen
Her får jeg vært altfor sjelden og det var fint å komme tilbake hit. Alle løypene til NUC går vest for Gjerdingen så det er mye av årsaken. I dag ville jeg imidlertid hurtigst mulig frem til Katnoshøgda og da var dette den beste løsningen. Videre velger jeg å følge veien til litt etter Snøploghøgda hvor jeg tar ut i terrenget nord for Øvre Skjortjernet for å ta meg frem til sjekkpunktet. Jeg følger noe som ser ut som et dytretråkk, men det blir etterhvert borte.

Mot Katnoshøgda
Etterhvert kommer jeg inn i granskogen og her ser det ut som en slagmark etter vinterens herjinger.



Orienteringen min viser seg å være solid nok. Jeg finner snart blåstien som forventet og har bare noen hundre meter nordover før jeg er ved sjekkpunktet. Noen minutter senere er alt klart.


Sjekkpunkt Katnoshøgda

Løpeturen fortsetter videre sørover-mot Katnosa dam. På veien nedover går løypa i kanten av et hogstfelt som er av nyere dato. Utsynet mot Nedre Skortjernet er flott.

Nedre Skortjernet
Katnosa gård passeres og snart er posten på plass også ved Katnosa dam. Jeg fortsetter hurtig videre mot neste sjekkpunkt Kjerkeberget. Stidelet ved veien bringer meg opp i det flotte terrenget nord for Katnostjernet.


Etter at de verste stigningene er unnagjort bærer det fremover og snart er jeg ved Katnostjern.

Katnostjern
Her velger jeg "snarveien" opp til Kjerkeberget og skjærer rett opp i østlig retning rett etter Katnostjern. Rett før jeg er oppe ved hytta på toppunktet er det fine utsyn vestover.


Kort etter er jeg ved toppunktet og posten er snart på plass.



180 grader ift hytta er utsikten en av de beste i marka.


På bildet ser vi sørøstover og kan se Store Sandungen nærmest, Hakkloa bak der og Gjerdingen lengst øst. Jeg må nesten rive meg løs. Foran meg ligger nesten 3 km nedoverbakke til neste sjekkpunkt Sandungen. Jeg kan glede meg over en kropp som fungerer bedre enn på lenge og det går i 5,5 tempo fremover. Det er jeg veldig fornøyd med tanke på at jeg taper noen minutter ved hver post. Vel nede ved Sandungen er det enkelt å konstatere at det lite vann i Vesle Sandungen.


Neste sjekkpunkt er Kikuttoppen og klokka er ennå ikke 12-det er utmerket å komme i gang tidlig. Partiet over til Kikuttoppen er et av løypas høydepunkter med flott utsyn spesielt mot vest. Etter stidelet litt lenger fremme var det tidligere i år svært mye vindfall, men også her har DNT gjort et svært godt arbeide og ryddet slik at det blir klar bane.


Etter at stigningene er unnagjort er det bare å nyte den sublime løpeturen langs åsryggen forbi Sandungskollen, Askehøgda, Porthøgda og frem til Kikuttoppen-3km med løpelykke.

Utsyn mot nordvest fra Askehøgda

Utsyn mot sørvest fra stien ved Askehøgda

Fra Porten
Rett etter Porten passer løypa Porthøgda-som noen deltakere i tidligere år har avlagt en visitt. Kikuttoppen er imidlertid litt lenger sør med fantastisk utsyn mot sørlige deler av Nordmarka.

Utsyn fra Kikuttoppen
I tillegg til det sublime utsynet kan jeg glede meg over at kroppen fungerer bedre enn på lenge. Til tross for nærmere 30 km i skogen er jeg fortsatt relativt pigg og lett i beina og det gjør løpeturen enda bedre. Etter Kikuttoppen bærer det 250 meter ned til bredden ved Østre Fyllingen og frem til neste sjekkpunkt Damtangen. Her har noen bygget et gjerde på damkronen.

Damtangen
Osmarka er vakker som alltid og jeg benytter anledningen til å ta meg en brødskive. Mat er alltid krevende på lange løpeturer, men jeg har funnet en oppskrift som fungerer for meg-lyse brødskiver med pålegg(1 hver t) gir meg energi til å holde det gående. Vann finner jeg underveis og har kun med 2 små flasker i en sidelomme.

Osmarka..Oi, oi, oi.....
Neste ut er Kobberhaugene. Her står sjekkpunktet på østre topp og etter en drøy stigning er jeg der og posten er snart på plass på det vante stedet.

Sjekkpunkt Kobberhaugene
Jeg løper kontrollert nedover mot sørenden av Bjørnsjøen og tar meg over damkrona og opp til Bjørnholt. Her er det betydelig mer folksomt enn det jeg har erfart tidligere på dagen. Nord for Kikuttoppen var det kun 1-2 personer, men her er det mye folk.

Damkrona i sørenden av Bjørnsjøen
Etter Bjørnholt er det inn på Gamle Nordmarksveg som går langs Bjørnsjøhelvete og frem til Kamphaug. Inntrykkene er mange fra enorme kraftledninger, vakker furuskog og sublime løpestier.






Etter Kamphaug, dagens siste sjekkpunkt, bærer det nedover til Skjærsjødammen og et etterlenget gjensyn med Skjærsjøen. Her får jeg vært altfor sjelden lenger etter at jeg flyttet.

Vakre Skjærsjøen
På min vei nedover til Hammeren får jeg også et glimt av fossefallet som er riktig betagende idag.



Lenger nede, rett etter Hammeren, på min vei mot Låkeberget kommer dagens høydepunkt idet Mikkel Rev kommer til syne 100 meter foran meg-åpenbart helt uforvarende av mitt nærvær.

Mikkel på vei ut til venstre i svingen
Noe senere er jeg fremme ved bilen på Kjelsås og kan se tilbake på en flott løpetur gjennom marka. En løpetur jeg kommer til å huske lenge. Måtte det bare blir flere av disse.